Tipset om FAST sjampo kom fra Maren etter endt kreftbehandling: «Mulig du har hørt om disse produktene, men tenkte jeg skulle si i fra at det funker. Jeg har brukt FAST shampo og balsam, og håret har skutt fart!»

FAST er et system bestående av sjampo og balsam som maksimerer hurtig og sunn hårvekst på minimum av tid. FAST er en mønsterbeskyttet blanding av urtebaserte vitaminer og viktige aminosyrer, hvilket danner basis for rask og sunn hårvekst.

Ved regulær bruk tilføres håret alt som skal til for å stimulere og vedlikeholde superrask hårvekst.  De fleste merker hurtigere hårvekst i løpet av 3 – 4 uker.  45% raskere hårvekst er ikke uvanlig.

Polyphenol-rik mat som granateple, grønn te , brokkoli og gurkemeie har vist å ha en positiv effekt på menn med prostatakreft.

203 menn, gjennomsnittlig alder 74 år , med lokalisert prostatakreft , 59 % levde med «aktiv overvåking» og 41 % med «vaktsom venter» (progressiv PSA tilbakefall etter tidligere radikale inngrep).

De ble randomisert til å få en oral kapsel som inneholder en blanding av granateple frø, grønn te , brokkoli og gurkemeie eller en identisk placebo i 6 måneder .

Konklusjon: Denne studien fant en statistisk signifikant kortsiktig gunstig effekt på den prosentvise økningen i PSA i disse mennene etter inntak av spesifikke kosttilskudd med polyphenol-rik mat.

Kilde: ASCO, 2013

Definisjon polyfenoler: Polyfenoler er en del av en større gruppe av forbindelser, kalt antioksidanter, som arbeider for å forebygge  skader i kroppen. I motsetning til vitaminer og mineraler, er ikke polyfenoler avgjørende for human ernæring, men de spiller en betydelig rolle i å oppnå optimal helse og forebygge sykdom.

Polyfenoler finnes i alle planter i varierende grad. De er ansvarlig for mye av fargen, smaken og duft av frukt, grønnsaker, frø, belgfrukter og korn. Fargerike frukter, som bær, druer, epler og granatepler, samt te, kakao og rødvin, er spesielt høy i disse forbindelsene. Polyfenoler finnes i høyeste konsentrasjoner i skallet eller hud. De gjør planten hardføre, beskytter den mot skadelige bakterier og sopp, insekter og ultrafiolett lys.

Effekter
I mennesker virker polyfenoler som antioksidanter, og bidrar til å eliminere radikaler fra kroppen. Frie radikaler er flyktige molekyler som skader cellene, noe som får dem til aldres. Navnet på denne prosessen er oksidativt stress. Polyfenoler og andre antioksidanter redusere frekvensen av oksidativt stress ved å stabilisere frie radikaler molekyler, og gjøre dem til ufarlige avfall biprodukter.

Fordeler
En rekke studier tyder på at denne reduksjonen i oksidativt stress kan redusere risikoen for å utvikle degenerative sykdommer . En fransk studie offentliggjort i november 2007 «FASEB Journal» viser at høye doser av polyfenoliske forbindelser fra rødvin er gunstig for å forebygge kreft. Ved lave doser har franske forskere funnet at de samme forbindelsene var nyttig i forebygging og behandling av iskemisk hjertesykdom.

New Study 4 nutrients lowering PSA and slowing prostate cancer

Polyphenol-rik mat hos Kreftkamp:

Tumor i urinblære. Min kone døde av spredning av denne kreft typen. Fastlegen klarte ikke å diagnostere dette da hun var plaget med blod i urinen. De skyldte på urinveisinfiksjon, dette til tross for at hun følte seg elendig.

I juni 2013 var vi på hennes fødested. Da ble hun så dårlig at hun var nødt til å søke distriktslegen. Han likte ikke hennes blodverdier og kontaktet UNN for ultralyd og røntgen.

Det gikk ca. to uker så ble det besluttet å ta biopsi da tumor ble oppdaget i blæren. Kreft ble konstatert og operasjon iverksatt i løpet av en uke. Dessverre var spredningen for stor og etter syv måneder døde hun på grunn av spredning til nyrer, lunger med mere.

Etter dødsfallet og sjokket prøvde jeg å søke støtte og hjelp, men ingen har hjulpet meg. Så det eneste som var blei speilet, som jeg har snakket med i snart 2,5 år. Dette har hjulpet meg mye, men jeg skulle ønske at det var et tilbud for pårørende. Og ikke at man blir sendt til en prest for velsignelse.

Mine beste råd:

Bruk speilet og se din situasjon i øynene, bruk slekt /venner også.

Hermod Einar Hansen

Bruk ren kaldpresset gel fra Aloe Vera planten. Gelen virker kjølende og gjenoppbyggende på skadet og solbrent hud. Egner seg godt til bruk etter strålebehandling. Aloe Vera Gele er naturlig kaldpresset, og fremstilt av friske blader fra Aloe Vera planten.

«Jeg har prøvd hodeplagg fra mange ulike produsenter, og Bigsi er det suverent beste jeg har hatt. Bigsi er både det tøffeste og det mest behagelige, og det finnes i mange kule mønstre og farger. Jeg liker særlig det at Bigsi syes på mål, slik at det passer perfekt. Det er faktisk også mye rimeligere enn de fleste andre, og du har det i posten etter få dager. Anbefales! »

Ingvild

Her er noen av mine Bigsi som jeg føler meg fin med:

3 år etterpå: Jeg lever så sterkt og intenst. Over et år etter avsluttet behandling og operasjoner var det mye utmattelse og motvillighet i kropp og sjel. Som en følge av skjoldbruskkjertelkreft var stoffskiftet mitt ødelagt og jeg slet med å få til riktig medisinering for å få stoffskifte mitt på riktig nivå – på kunstig vis. Det er vanskelig å begynne å leve med en kronisk stoffskiftesykdom.

Samtidig hadde jeg mange prosesser jeg måtte igjennom i ettertid, det var helt nødvending for å kunne slippe fri for angsten og  la den slippe taket. Jeg måtte begynnte å tro på at jeg faktisk var frisk. Det var en uventet og krevende prosess som jeg ikke var forbredt på.

Jeg hadde gjerne et par gode dager også ble jeg så sliten at jeg lå i tre dager. De gode dagene ble flere etterhvert. Det ble lettere å drive mere med fysisk aktiviet. Når jeg endelig kom i gang med å trene igjen og ble sterkere til det meste, kom også gnisten tilbake.

Jeg ble sterk nok til å følge opp barna og etterhvert sterkn nok til å stå å jobbe på atelier i flere timer av gangen.Jeg begynnte å stole på kroppen min.

Jeg hadde bestemt meg for å realisere en del ting. Jeg er bare slik; praktisk av meg og kreativ. Jeg elsker å skape og få til nye prosjekter,

Det er en «drive» i meg som gjør at det å realisere gjør at jeg føler meg sterk, og frisk. Et viktig bokprosjekt ble startet før jeg visste at jeg var syk, og takket være mine nydelige kollegaer: forfatter Kjersti Salvesen, kollega Gro Mukta Holter og fotograf Ragnar Hartivik ble boken til.

Boken «MOR» – en hyllest fra Juritsen forlag. Boken gikk i trykken mens jeg lå inne til min siste behandling. Mens jeg lå nede var det drømmer og prosjekter jeg hadde lyst til å prøve å få til. I tillegg til å bli sterkere og få livet litt tilbake. Jeg møtte Berit Christine – en nydelig sjel av en Personlig trener som tok meg på alvor. Trening ble veldig vikitg.

Det siste året åpnet jeg showroom/consept room i Oslo der jeg har mini showroom og kontor. Jeg fikk æren av å samarbeide med Tina Steffenak Hermansen i TSH om å lage en kunst kolleksjon som vi realiserte 4. juni 2015 med stor visning i Parkveien. En fantastisk opplevelse der vi jobbet et år med å utvikle ideen om å mikse kunst og fashion, det ble TSH//ARTMIA pret a porter collection. Å jobbbe med kunst på tekstiler var noe jeg også hadde drømt om så lenge.

Nå tre år etterpå handler det mye om å følge hjertet og være tilstede. Jeg elsker at jeg faktisk er her. Jeg elsker min fine familie, mine deilige barn og at jeg har nære venner, alt som gir livet så mening. Jeg elsker at jeg får gleden av å skape kunst som gir meg så mye tilbake. Jeg elsker at jeg ikke lenger er fiende med kroppen min, jeg tror på den og vet at den er blitt sterk.

Jeg elsker å presse den hardt på trening. Jeg elsker at opplevelsene og erfaringene har gjordt meg så mye rikere på innsikt og hjertevarme. Å kunne elske kommer ikke gratis eller uten kamp – kreftkamp – for å elske slik måtte jeg tåle å sørge mye, tråkke nye ukjente stier i en landskap som bare så skummelt og mørkt ut. Jeg måtte tåle å bli lammet av redsel og avmakt. Gå igjennom prosessser og tenke det utenkelige. I det landskapet er det ikke lette å elske noe eller noen,  en klamrer seg fast og forsøker å være sterk for de rundt en og seg selv.

Fordi man har tråkket gjennom og ut på andre siden frisk- blir aldri noe det samme igjen. Det blir så mye sterkere å kunne få lov til å elske, føle og realisere.

Alle filtre er borte nå, alt er helt krystallklart og virkelig. Det er gode herlige glade energifyllte dager og det er det er dager fremdeles jeg er utmattet, tappet og usikkerheten kommer. Men livet er nå og det må leves.

Utstillingen «UDEFINERT EKSISTENS» og tiden etterpå…
02.-24.april 2016 Bærum Kunstforening: separatustilling

Jeg opplevde etter en periode med kreftsykdom at det var prosessen og tankene man måtte berøre i denne boblen man var i som setter de store spørsmål ved hvordan man lever, hvem man er og hva man vil.

Hvordan identitet og sjel blir ofte satt tilside for krav og stress. Hva slags liv vil man leve, hva med nærheten og kjærligheten. Hvordan blir samfunnet når sms erstatter en klem ?

Etter en tid ser jeg at jeg også er tilbake i de samme mønsteret som før, blir opptatt av og fanget i hverdagens og samfunnets krav, rammer og forventninger. Det ble for meg en takknemmelig «oppvåkning» å kunne se alt dette i perspektiv og realsjon til mitt eget liv. Takknemmeligheten er så dyp, men kom ikke før over et år etter at behandlingen var ferdig. Prosessen er lang for at angsten for å dø slipper taket og man tør å begynne å føle igjen. Begynne å nyte og planlegge fremover. Et og et halvt år med fatigue førte til at det samtidig ble et ærlig gjennombrudd for kunsten min. Den kom sakte fram i små doser på noen timer her og der, til hele dager i atelier. Det var ikke noe filter bare en nummen ærlighet og behovet for å visualisere glimt fra prosessen jeg hadde og var i. Det ble den modigste utstillingen jeg noen gang har vist og jeg ble etterhvert vedlig stolt over det. Ved å lage verkene rett fra en sår og ærlig nærve ga meg mye innsikt i min egen prosess, den kommuniserte godt til publikum også. Kunstkritiker skrev at det var et ærlig brudd, bedre kvalitet og store steg videre. Det gledet meg.

Utstillingen jeg jobbet med de to årene etter behandling handler om reisen inn, gjennom og forbi alle disse sinnstilstander som rokker ved disse essensielle spørsmålene. Flytende abstraksjoner i verkene gjenspeiler menneskets følelse av udefinert eksistens ofte på leten etter sin egen identitet.  Isolert fra sitt eget jeg, påvirket, tilslørt og absorert av samfunnets krav i kontrast til indre sjeleliv.

Mia Gjerdrum Helgesen

Les Mias første innlegg «Farger gir positiv energi»

Mia Gjerdrum Helgesen

OM KUNSTNEREN
Mia Gjerdrum Helgesen har bakgrunn fra Westerdals, Academy of Art i San Fransisco og Hovedfag fra Kunsthøyskolen i Oslo.

Hun hadde sin utenlands debut utstilling i New York i 2006, juriert utstilling i København og flere store separatustillinger i Norge.

Kunst bokprosjektet «MOR- en hyllest» ble realistert i 2011 og Kunstkolleksjon i samarbeid med TSH i 2015.

Kunstneren driver get showroom in Bygdøy Alle 57 i tillegg til å vær i stallen til sine fast gallerier landet rundt.

Hun skaper sine verk i sitt atelier på Hvalstad i Asker.

Når man er kreftovelever så er det ikke lov å ha drømmer virker det som. Neida vi skal bare være glad vi har overlevd vi om vi ikke skal ønske oss ting i tillegg til!! Det er jo tull! Klart vi skal ha drømmer som alle andre!

Jeg har skrevet om meg og min sykdom tidligere på Kreftkamp. Jeg har hatt magekreft og har fjernet hele magesekken. Kroppen er ikke laget for å motta ufordøyd mat så kramper, oppkast og diare har vært og er en del av min hverdag.

Jeg jobber fullt og det har jeg gjort lenge. Jeg begynte å jobbe samme året jeg ble operert. Jeg bestemte meg tidlig for at kreften og ettervirkningene ikke skulle overta livet mitt. Jeg har drevet mye med mental trening og JEG er av den oppfatning at vi kan styre mye av hvordan livet vårt skal være med å kanskje tenke litt annerledes enn det vi er vant til.

Jeg har valgt å sette fokus på alt jeg klarer å gjøre og ikke så mye på det jeg ikke får til. Fordi jeg får til mye. Jeg vil ha tilbake det livet jeg hadde før jeg datt av. Jeg er lei av å bli fortalt at jeg skal slappe av. Jeg er lei av å slappe av! Jeg er lei av at andre vet bedre enn meg hvordan jeg skal leve mitt liv.

Vi er alle forskjellige og noen orker ingen ting etter en slik sjau som det er å ha hatt kreft. Vi får senskader og plagene kan være mange, men JEG har valgt å ikke tenke så mye på det. Jeg velger heller å sette fokus på hva jeg kan.

Slik har jeg fått kontroll over mitt liv igjen. Jeg elsker sykling og har hentet masse inspirasjon fra den sporten. Når en syklist går på trynet så har han to valg. Enten å sette seg i følgebilen å bli kjørt til mål, eller sette seg på sykkelen og fullføre rittet. Jeg har altså valgt det siste. Jeg skal fullføre. Mitt mål er å sykle mange mil igjen: tåle å presse meg selv.

Jeg nekter å la meg stoppe av noe, men vet at jeg må sette meg langsiktige mål for å klare dette.  I løpet av et år skal jeg trene meg opp til å klare å sykle fra hytta og hjem. 11,6 mil. For kort mener noen. For langt mener sikker andre.  Tror du ikke jeg klarer det? Skal vi vedde?

Rita Lønn Hammer

Les Ritas andre innlegg:

«Fra helvete til himmelen»

«Når mat blir en kamp»

Jeg husker at på nyttårsaften 2013 skrev jeg på Facebook at jeg hadde hatt et tøft år og at jeg håpet på at 2014 ble et supert år, sånn ble det ikke.

Jeg tror jeg har opplevd det verste jeg noen gang kan oppleve gjennom et liv. For meg ble 2014 et turbulent år, et år med mye tanker og store emosjonelle bølger.

Mars 2014 fikk familien min og jeg en beskjed vi aldri trodde vi kunne få. Pappa hadde fått kreft på høyre lunge og på leveren. Pappaen min var syk, ikke bare sånn influensasyk, men ordentlig syk. En sykdom som er så urettferdig som overhode mulig. En snikende sykdom, plutselig var den bare der.

Pappa begynte med cellegift, men tålte den ikke, han ble mer syk. Almenntilstanden hans var veldig lav, legene bestemte seg for å få pappa sin almenntilstand opp før de prøvde mer cellegift.

Han fikk være noen uker på et kommunalt medisinsk senter, der han ble litt bedre og fikk styrket seg mer, så han fikk komme hjem igjen.

Men pappa ble bare mer syk, Etterhvert ble hans fokus på seg selv og sykdommen.

Jeg var fast bestemt på at pappa skulle bli frisk igjen. Pappa skulle ikke dra fra meg nå, jeg hadde jo bare hatt 25 år sammen med han. Det er jo ingenting.

Dette bildet er av pappa og meg på stranda i Spania i 2010.

Jeg husker ikke så mye, men det var godt å være sammen med pappa selv om han var syk og ikke var helt seg selv.

Jeg husker godt en ting, jeg satt ved siden av han og prata da han strakk ut en skjelvende hånd. Jeg tok tak i den, og pappa klemte den hardt. Pappa trengte ikke si noe, jeg skjønte at han var redd. Redd og usikker.

Pappa hadde så mange planer, så mye han gledet seg til. Hvorfor skulle han bli syk? Han hadde 4 fantastiske barn og 4 fantastiske barnebarn som han elsket innmari høyt, hvorfor skulle han bli borte nå?

Pappa var virkelig supermann med stor S på brystet. Kunne alt viste alt og hadde alt.

Jeg var en skikkelig pappajente, elsket å være sammen med pappa.  Selv om vi begge var veldig glad i å se på RBK kamper så var det andre ting i livet som var mer viktig.

Pappa var den som viste mest om bil. Det nyttet ikke spørre mamma om det nei  hehe.

Pappa var klippen i livet mitt, han var et lys jeg ikke var klar for og blåse ut enda.

Mandag den siste uka var pappa tilbake på det kommunale medisinske senteret. Det var ikke mye kontakt å få med han, men han visste vi var der og det gjorde han nok rolig og godt.

Vi fikk 4 måneder varsel, så gikk han bort fra oss natt til fredag den 27 juni 2014.

Jeg husker at når jeg fikk beskjeden så tenkte jeg først at jeg måtte gi beskjed til mine nærmeste venner om hva som har skjedd.

Det var først når jeg skulle se han før de la han i kista at reaksjonen kom.

Jeg har aldri opplevd at et hjerte kan være så fult av smerte, mens hjernen var helt uten tanker og kroppen helt nummen…Helten og bestevennen min var borte.

 

Her er pappa sammen med 2 av sine 5 barnebarn.

Sorgen er der forsatt, først prøvde jeg og holde alt normalt rundt meg, late som det ikke har skjedd, være sterk og smile.

Jeg var sint, sint på alt rundt meg… Så kom savnet og alt ble bare trist, jeg hadde problemer med å sove, noe jeg forsatt har. Jeg drømmer hele den siste uken med pappa om igjen og jeg våkner fordi jeg gråter. Jeg kan sitte og stirre ut i lufta uten at en tanke streifer meg.

En blir også veldig flink til å lukke det emosjonelle filteret i hjernen og smile, og late som alt er okay. Gledene i livet blir bare visket vekk, smilet visner bort og du føler at du er helt alene. Rett og slett fordi den du er mest glad i er borte. Du får aldri snakket med den personen igjen, ikke dele gleder og andre milepæler i livet.

«Et ønske mot et stjerneskudd bringer deg ikke tilbake. Jeg savner deg og ønsker at himmelen gir deg alt. Når du sovnet inn den natten var din sjel endelig fri.»

Mine beste råd:

For meg hjalp det veldig hos å være sammen med mine aller nærmeste venner og sammen med familien. Alen for meg selv gjør sorgen mest vondt.

Gå deg en tur, hør på god musikk og vær sammen med andre og finn på ting

Bente Marie Bratgjerd

Siden slutten av mai i år har jeg vært med i en verdensomspennende studie med immunterapi – Pembrolizumab – for eggstokkreft. Og det virker! Immunterapien har effekt! 

Immunterapi anses å være fremtiden innen kreftbehandlingen. Per idag, brukes det med suksessfulle resultater på føflekkreft. Det har også vært brukt på lungekreftpasienter med god livsforlengende behandling; på testikkelkreft med gode resultater; tidligere president JimmyCarter er fri for hjernekreft etter bruk av immunterapi .. og nå prøves det endelig ut på eggstokkreft.

Det var ingen tvil om at jeg hadde spredning av eggstokkreft i våres. At skiten aldri gikk helt bort etter siste cellegiftkur. Jeg responderer veldig godt på cellegiften, men det begynner å gro til igjen når jeg slutter på den. Akkurat som ugress…

Så ble jeg spurt: «Du er kvalifisert til å være med i immunterapi studie, vil du være med? Det er er kun 12 på landsbasis – og kun 350 på verdensbasis som får være med.»

Hell yeah! Det er jo som å vinne kreftlotto! Det er jo ingen garantier, og det er jo en grunn til at det er et STUDIE – så full lottopott er det ikke før man eventuelt ser resultater.  MEN – det å få være med er en supergevinst i seg selv!

Denne immunterapien kalles for «PEMBRO» (for den har et urimelig langt og komplisert navn), og gis hver 3. uke, via infusjon. Så da blir det turer til Radiuhospitalet hver 3. uke. Det gjør jeg med glede.  Det betyr nøye målinger og haugevis av blodprøver. Selve studiet går over 48 måneder.

Bivirkningene er få og etter å ha vært gjennom cellegift, tåler jeg det meste! Per nå har jeg kun vondt i hender og føtter på grunn av neuropati. Ok; jeg verker litt i kroppen på kveldstid, når temperaturen synker – men det går greit.

Ca-125 (kreftmarkøren) min var 243 ved oppstart av studiet, og er nå 41 (alt under 35 er normalt) – etter bare 3 behandlinger!! Helt sinnsykt! Helt fantastisk! Fuck yeah!

Så nå sitter jeg her med nåla i armen og får 4. Behandling. For en følelse .. For en lettelse.

Nå håper jeg virkelig på, at de andre deltagerne har like gode resultater som meg. Tenk hvilken fremtid dette da kan være for kreftpasienter! Tenk å da kunne slippe alle bivirkninger som cellegiften gir! Tenk å da ha et virkningsfullt våpen mot krefthelvete!

Xoxo

Cecilie

Innlegget er et sammendrag av innlegg på Cecilies blogg «Kreftmamma»

Les Cecilies andre innlegg på Kreftkamp:

«Gjør alt legene ikke tror på»

«Gi videre»

«Jeg prøver reiki»

Jeg fikk brystkreft i 1997 og fjernet svulsten. Det var ikke spredning til lymfer. Jeg fikk kun strålebehadling. Det samme gjentok seg året etter i det andre brystet. I februar 2014 fikk jeg tilbakefall med spredning til lungen. Altså metastase. Brystet ble fjernet.

Siden da har jeg gått på Letrozol (antihormon-behandling). Svulsten(e) i lungen gikk ned, men det var igjen en svulst på 5 mm som ikke ble mindre. Det var snakk om å endre behandling.

Så begynte jeg med makrobiotisk kosthold i august 2015 (se tidligere innlegg ved å følge linken), og fortsatte med Letrozol. Nå, i august 2016,  er det ikke kreft i lungene mine! Og ingen andre steder heller! «Men det ligger jo og lurer», som legen sa.  I tillegg er tumormarkøren gått ned til et nivå som den ikke har vært før i løpet av den tiden den har blitt testet.  Legen sier at «nå fungerer behandlingen godt».

Men jeg begynner å lure på om kostholdet har noe å si altså!  Jeg føler meg også utrolig vel med det makrobiotiske kostholdet, og det må være det eneste riktige å spise slik.  Dessuten har jeg gått mye ned i vekt, noe jeg overhodet ikke tenkte på da jeg begynte med denne dietten.  Men det er helt ok! Jeg anbefaler denne dietten til både friske og syke.  Jeg skal i hvert fall aldri slutte med den. Jeg har blitt veldig glad i den og synes de forskjellige rettene er veldig gode og ønsker bare å utvikle det videre.  Ikke tør jeg å slutte å spise slik heller forresten!

Hilsen Unni Sæther

Unni Sæther følger den makrobiotiske dietten i boken «Spis for livet» (boken får du her hos Kreftkamp).

Boken er skrevet av sykepleier Gro Gade Haanes (bilde) som har hatt brystkreft. Gro kommenterer her Unnis livsstilendring samt dietten hun følger:

– Unni har vært utrolig flink som har klart å endre sin kost. Og nå kan hun også se at det går den riktige veien med helsen, og selv om det ikke er vitenskapelig bevist i hennes tilfelle at kosten har hatt noe å si for det gode resultatet, så kan vi i alle fall fastslå med sikkerhet at den ikke kan ha hatt noen negativ påvirkning. Det spiller heller ikke noen rolle om legen sier det er behandlingen som virker eller om det er kosten – så lenge det går den rette veien.

Det er vanskelig å endre kosten – for kroppen vil ha det den er vant til, og man vil nesten alltid føle et ubehag i starten. Det som er særlig viktig dersom man vil forsøke å endre kosten er å bruke litt tid på å planlegge i forkant, kjøpe inn hele korn, brune ris, nøtter og frø, samt grønnsaker til en ukes forbruk. Ofte vil man føle sult selv om man spiser (det har med bakteriefloraen i tarmene å gjøre blant annet), og da er det godt om man har kokt brun ris eller noe annet korn til en hel dag.

Mellom måltidene kan man ta en håndfull kokt kald ris eller andre korn som står klart på benken, og det er også ganske godt å hakke litt mandler å ha i risen.

Det er viktig å spise sakte og tygge maten godt, og blande den med spytt som hjelper til med nedbrytingen. Det er også fint å ha nok salat til en hel dag, men ikke til flere dager. Det er godt med frisk mat hver dag, men man kan godt lage maten kvelden i forveien hvis man er trett om morgenen.

Det er viktig at det er enkelt å ta i bruk den nye maten, at man har det man trenger i huset og at maten er god. Det er faktisk ideelt å benytte tiden nå om høsten som vi har tilgang på så mye friske og gode grønnsaker, til en kostomlegging. Det er en fordel å planlegge hele den første uken før man går i gang.

Har man klart den første uken så blir den neste uken lettere. Har man klart å spise denne maten i 10 dager er mye av blodet endret. Etter 21 dager kan man vente enda større endringer og etter ca. 3 måneder kan man forvente store og grunnleggende endringer i helsen.

Jeg mener ikke at man skal leve på denne maten hver dag resten av livet hvis man ikke ønsker det, men det er godt når man er syk å ikke belaste kroppen med mat som er tungt fordøyelig, men gi den mat som er med å støtte opp om helbredet. Er man frisk, så klarer kroppen å håndtere diverse matvarer som ikke nødvendigvis er oppbyggelige, men det klarer ikke den syke kroppen like godt.

Gro og Unni arrangerer matkurs  15-16. oktober 2016 i Oslo hvor du kan lære å lage makrobiotisk mat:

MATKURS PÅ VULKAN

The healing power of food

Vi inviterer til matkurs på Kulinarisk Akademi på Vulkan i Oslo. Helgen 15. og 16. oktober 2016, kl. 10-18 begge dagene.

Du vil lære å lage mat som støtter opp om kroppens egen evne til å helbrede seg selv.

Kursinstruktører fra Kushi Institute Europe i Amsterdam:

Wieke Nelissen Direktør for instituttet. Har undervist i makrobiotiisk kokkekunst over hele verden i mer enn 40 år.

Valentina Nelissen Ledende instruktør Livslang erfaring med makrobiotikk ved siden av en profesjonell dansekarriere.

Emner vil være

Exploring the macrobiotic Ideal Food Pattern Cooking for better health
Cooking to reduce stress and fatique Natural, healthy snacks and desserts

Vi lager selv den maten vi skal spise
til frokost, lunsj og middag begge dagene.

Pris, inkl. mat: 2.900 kroner.

Wieke kan også gi private konsultasjoner, pris 120 euro for 1 1/2 time. Trenger du hotellrom, så si ifra,

Vi har fått bra priser på Scandic Vulkan, som ligger på området. Kurset foregår på engelsk. Begrenset antall plasser.

Bindende påmelding til
 Gro Gade Haanes <gro.haanes@live.no> 
eller Unni Sæther <post@unnis.net>
med samtidig innbetaling av 1.000 kroner innen 15. august . Resterende beløp betales innen 1. september.

Kontonummer: 9801 34 35588 , Unni Sæther

Skriv i meldingsfeltet: Navnet ditt pluss «Matkurs Gro Gade Haanes».

Tipset om FAST sjampo kom fra Maren etter endt kreftbehandling: «Mulig du har hørt om disse produktene, men tenkte jeg skulle si i fra at det funker. Jeg har brukt FAST shampo og balsam, og håret har skutt fart!»

FAST er et system bestående av sjampo og balsam som maksimerer hurtig og sunn hårvekst på minimum av tid. FAST er en mønsterbeskyttet blanding av urtebaserte vitaminer og viktige aminosyrer, hvilket danner basis for rask og sunn hårvekst.

Ved regulær bruk tilføres håret alt som skal til for å stimulere og vedlikeholde superrask hårvekst.  De fleste merker hurtigere hårvekst i løpet av 3 – 4 uker.  45% raskere hårvekst er ikke uvanlig.

Jeg trener styrketrening to ganger per uke og går lange turer. Jeg sykler og har vært med på Grenserittet MIDT tre år på rad. Premien er at jeg orker hverdagen.

Mitt livsmotto er «den som gir seg er en dri…». Kroppen orker mer enn hodet ditt forteller deg. Jeg trener selv om hodet mitt forteller meg, hver dag, at jeg egentlig ikke orker.

Mine beste råd:
Tren selv om hodet forteller deg at du ikke orker. Kroppen orker mer enn du tror. Premien er en bedre hverdag.

Elisabeth Beckstrøm Engen

Björgs vakre almanakk Min Tid 2017

Hva ønsker du å fylle neste år med? Hva er viktig for deg? Hvem er viktig for deg? Hvilke mål har du? Livet vårt er en gave hver dag, og vi er så heldige som er her og får møte en ny dag!

Bjørg Thorhallsdottir er billedkunstner og står bak arrangementet Hjertefred.

Les hennes historie «Jeg vet ingenting» på Kreftkamp.

Den populære almanakken til Björg får du hos Kreftkamp.

TV 2 nyhetene ringte her en dag. Ja du fikk kanskje med deg saken om alternativmessa i Tromsø hvor noen påsto de kunne kurere kreft. Det er faktisk ikke lov som alternativ behandler å påstå dette. Jeg er helt enig i at det er riktig.

Å ha en kreftdiagnose, og kanskje spesielt uhelbredelig kreft (brystkreft med spredning), ja da står vel tilbudene i kø kan jeg tenke meg. Men jeg merker ikke noe til dette, kanskje i starten for 3 år siden kom det noen tilbud. TV2 ønsket noen som kunne uttale seg om dette. Det kom frem at jeg var nok ikke rette casen for saken, for jeg er nemlig en av dem… ja en av dem som tror at kreft det kan vi gjøre noe med. En av de gærningene. Det er heller slik at folk kontakter meg for å høre hva jeg gjør.

Det skal jeg fortelle deg. Kanskje synes du jeg er koko, da takker jeg for det. Mitt liv som litt gærning er faktisk ikke mer enn amazing – helt fantastisk! Heller gal og lykkelig enn normal og ulykkelig. Disse bildene du ser, de er utkast fra en photoshoot vi gjorde i går på jobben min, inspirasjonsstedet Spark i Tønsberg. Der bygger vi opp et sprøtt sted.

Jeg tok på meg den lilla parykken som min kunstner Elena fra Spania vil male meg med. I det jeg tok den på husket jeg at ops – jeg vet ikke når jeg har time til kreftlegen, ja jeg har nemlig vært på CT for et par uker siden. Du vet – den perioden hvor mange kreftpasienter lever i en enorm frykt. ”Er kreften kommet tilbake? Er jeg full av kreft nå? Skal jeg dø snart?”

Hver 4.måned er det ny dom heter det. Hva skjer med livet den neste tiden. Kan jeg puste lettet ut, ja til neste kontroll? Men vet du – slik lever ikke jeg lenger. Jeg hadde nemlig glemt av at jeg faktisk skulle få de siste resultatene nå. Hvordan er det mulig? Jo, det er slik at jeg lever som frisk. Kongen sa det en gang – ”Jeg lever som frisk til det motsatte er bevist.”

Det gjør jeg også. Derfor lever jeg livet med min sprø jobb, den lilla parykken er et symbol. Da jeg fikk kreftdiagnosen var noe av det første jeg gjorde å lage videoer med den parykken. Den er for meg power, den er mer enn et forsøk på å være morsom. Den betyr valg. Jeg velger å leve livet. Og dette valget – hva har det betydd for mitt liv de tre siste årene?

Det har gjort at jeg har hatt et enormt rikt liv. Jeg har levd. Virkelig levd. Jeg har tort å satse i businessen. Satse på kjærligheten. Flytte. Legge bort frykten, ha tillit til livet. Jeg mener at ved å ta ansvar for eget liv så kan vi ha det bedre. Lite vet jeg her jeg sitter og skriver dette om jeg fortsatt er frisk eller om jeg er full av kreft. Det er ikke viktig. Hvorfor ta problemer på forhånd? Hvorfor heller ikke velge lykken? Velge livet? Så ta utfordringene når de kommer.

Vet du hva som skjer i morgen? Nei, det gjør du faktisk ikke. Men du kan velge dagen i dag. Jeg velger et liv som en gærning. Det er fantastisk skal jeg si deg! Og ja, så har jeg min metode som kort fortalt går ut på å leve et helhetlig godt liv. Med mental trening, fysisk trening, riktig kosthold, ha lidenskap, ta action, bruke humor, leve i kjærlighet, no more war og litt til.

Er det derfor jeg har vært kreftfri siden 20.desember 2013? Er det tilfeldig? Jeg tror ikke det! Jeg velger å tro at min innsats i dette livet har noe å si. Tror vi ikke det ellers? At vår innsats teller, jo det gjør vi! Så hvorfor skal den ikke telle når det gjelder kreft? Så kommer motstanden, og jada jeg har vært ekstremt redd for den. For å si hva jeg mener om kreft og muligheten til å gjøre seg selv frisk. Ja for – hva om jeg blir syk igjen? Så står jeg der med skjegget fullt av postkasser! Måtte gud forby. Vet du, den sjansen tar jeg. Bedre å satse alt, leve livet, så får jeg gå på en smell når det trengs.

De som ikke tør å feile har aldri virkelig levd mener jeg. Så ja, kanskje dør jeg av en kreft en dag – så kan noen stå der i hjørnet å si: ”Ja hva var det jeg sa!” ”Kreft er ikke mulig å reversere!” Vel, jeg står heller i midten, spiller hovedrollen i mitt liv, tar sjanser, og den dagen jeg vandrer – om det er om 3, 10, eller 40 år så skal jeg love deg at jeg går ut med stil! Hva er meningen med dette livet hvis vi ikke skal leve? Bare eksistere. Så bortkastet. Jeg gidder ikke synes synd på meg selv. Javel, så kom kreften, livet skjer oss alle. Velg livet. Hver dag.

 Linda Persen

http://www.luckylinda.no

Yoga har lært meg å puste! Å puste «ned i magen». Pusten er essensiell. Det første vi gjør når vi blir født er å trekke pusten inn og det siste vi gjør når vi dør er å puste ut. I mellom der så skal vi puste et helt liv.  

Det første vi gjerne gjør når vi blir stresset eller anspent er å slutte å puste. Med det mener jeg at vi begynner å puste overfladisk, vi puster kun i brystet og ikke ned i magen. Noen ganger holder vi også bokstavelig talt pusten.

Å kunne puste gjør meg roligere, jeg får nødvendig avstand til situasjoner og omgivelsene rundt meg og dette gir meg bedre oversikt.

Gjennom året som har gått etter at jeg ble syk (bukspyttkjertelkreft) har jeg mange ganger tatt meg i å holde pusten, men jeg klarer å bryte slik at jeg begynner å puste. Før hver kontroll, spesielt når jeg venter svar på blodprøver og bilder, er det lett å heise skuldrene og gå inn i en stresstilstand. Både det fysiske og mentale stresset gjør kroppen stiv og det er viktig å la kropp og sinn få finne sin vei til å falle til ro.

Det er en voldsom belastning for kroppen å få en alvorlig diagnose, i tillegg til en omfattende operasjon som har snudd opp ned på alt innvendig.

Å kunne puste frigjør følelser. Mange ganger jeg har satt meg på yogamatten har ført til gråt. Det har ikke nødvendigvis vært noen spesiell grunn til det, det er bare hele mitt «system» som søker å komme i balanse. Å gråte er ikke farlig, tvert i mot.

Fysisk i denne perioden har jeg latt kroppen få gjøre det den vil på matten. Jeg lukker øynene og prøver å lytte til kroppen og hva og hvilke bevegelser den har behov for. Det behøver ikke ta lang tid, det er ofte ikke så mye som skal til. Noen ganger er det godt å bare sette seg ned for og «tømme» hodet. Om det tar 10, 30 eller 60 minutter spiller ingen rolle, det viktige er å lytte til behovet der og da.

En annen bonus yoga fører med seg er kreativitet! Man kan tenke seg en datamaskin med en full harddisk, det er ikke plass til å legge inn noe nytt. Yoga og meditasjon balanserer hele systemet. Gammelt «slagg» man ikke trenger lenger får en mulighet til å slippe og dette frigjør plass til nye tanker, ideer, handlinger, nye impulser.

Jeg vet at dette har hjulpet meg gjennom året som har gått. Det har ført meg til behandling (som jeg ikke kunne få her hjemme) i utlandet og jeg er i dag tilbake i full jobb.

Kristin Westby

Jeg hadde kreft på tungen, langt nedi halsen.

Jeg ble strålet høsten 2010 og har vært fri fra kreft siden. Jeg hadde også ei tvillingsøster som døde av leukemi våren 2001, og faren min døde av lungekreft høsten’97.

Mitt beste råd:

Lev livet nå. Livet er fantastisk.

Trude Mellefoss

Jeg er nok velsignet med dårlig hukommelse, for jeg husker ikke alle plager av første runde med behandling. Det jeg vet er at jeg fikk nerveskader i hendene, for de kjenner jeg enda. Og så husker jeg dager på sofaen med «influensa-symptomer» da jeg var glad det ble kveld og en sovetabelett kunne gi meg litt fri. Jeg er glad at det ikke er tenner i sofaen min, for da hadde jeg nok hatt bitemerker i ryggen.

Det er litt underlig med denne kreftsykdommen, for bortsett fra de plagene jeg hadde som følge av syv liter ascites og 1,1 liter på venstre lunge da jeg ble diagnostisert, har jeg ikke vært dårlig på grunn av selve sykdommen, men av behandlingen. Og så glemmer man hvor elendig en har vært når ny kur står for tur og derfor møter en opp til nye kurer med friskt mot.

Det å leve med usikkerhet om videre forløp, er kanskje det som er vanskeligst å forholde seg til. Som sykepleier er jeg realistisk nok til å innse at min diagnose med eggstokkreft må sees på som en kronisk tilstand, men hva innebærer det egentlig? Snakker vi måneder eller år, hvilken behandling blir det i neste runde, er immunterapi aktuelt og vil det gi varig helbred? Det er så mange spørsmål og så få svar.

Noen ganger kommer døden veldig nær som når en medpasient ikke kommer til kur og jeg kort tid etter leser dødsannonsen, eller når jeg leser statistikker i fagbladene. Da vet man at oddsene ikke er de beste, men noen overlever, så gjelder det å holde fast i den tanken.

Jeg tenker mye på mannen min og sønnen vår (19 år). Det krever sitt å stå i stormen. Jeg står i stormens øye, mens de som står tett ved siden av er hjelpeløse og uten noen kontroll. Hvem skal trøste dem, når jeg har nok med meg?

Min mamma var den mest omtenksomme, snille og var et stabeist uten noen sammenlikning. Hun var alltid der for oss barna og pappa. Hun fikk oppleve det å bli mormor som var hennes lys i livet.

Hun hadde vært på ferie sammen med eldste barnebarn og kom hjem. Hun klagde litt på at hun hadde så vondt på venstre side når hun hostet og bestemte seg for å ta en rutinesjekk hos lege. Vi  trodde alle at det ikke var noe å bekymre seg for, men denne november dagen i 2015, skulle bli mer skummel. Jeg fikk telefon av mamma om at de hadde funnet ut at det var noe på lungen. Som eldste og eneste datter av tre barn så traff dette meg som ett lyn fra klar himmel. Verden ble plutselig mer vond og skummel. Hvordan kunne dette skje?

Som pårørende kom det masse spørsmål og mange tanker. Min mamma i en alder av 52 år skulle få lungekreft. Vi som familie prøvde etter beste evne å være en støtte for henne igjennom dette. Hun begynte med cellegiftkur og stråling. Det var gode dager og dårlige dager, men alltid et smil. Det var ikke lett å se for seg et liv uten mamma. Det å se henne igjennom dette fra å være energisk og glad, til sliten og syk var en enorm påkjennning både psykisk og fysisk for både meg og familien. Vi snakket aldri om døden som et tema. Vi snakket mye sammen om at dette skulle gå bra og selv var hun innstilt på å kjempe for livet sitt. Hun hadde så mye å leve for.

Så kom de dagene som hun ringte og var lei seg. Hun var redd for å dø fra oss, og dø fra livet som akkurat hadde begynt. Hun ble deprimert og fikk medisiner som hun tok for å roe seg ned. Mamma og jeg snakket om å finne denne knaggen som hun kunne holde seg i. Det var ikke enkelt, men hun fant den til slutt.

Sommeren kom og hun nøt hver eneste solskinnsdag, og det å være ute sammen med oss og barnebarna. Men så kom den dagen, etter sommeren, og hun fikk igjen en beskjed som var enda mer skummel. De hadde klart å ta modertumoren, men den hadde spredd seg til lungeveggen.

Dette tok vi alle hardt, men så sterk og flink som mamman min var fortsatte hun å være positiv og fant styrken etter denne beskjeden, og fortsatte å kjempe.

Vi som pårørende og jeg som datter så etter påbegynt cellekur at hun så smått ble dårligere. Hun var mer redd og jeg snakket mye med henne om dette. Pappa var mye sammen med mamma og gjorde det han maktet. Brødrene mine var og hjalp til hos mamma de og.

Legene virket positive og hun skulle begynne forsiktig å trene litt og det var hun klar for. For livet hennes var alt! August kom og hun måtte legges inn på sykehus, for hun hadde fått lungebetennelse. Hun var ved godt mot og var blid og fornøyd, men etterhvert ble hun dårligere. Jeg så min mamma bli mer og mer borte. Jeg var redd og mistet alt av realitet, men var likevel sterk – for henne.

August ble borte og september kom. Det tror jeg på alle måter var den verste måneden. Hun ble verre. Jeg ville ikke innse det da, men jeg måtte forberede meg på at mamma skulle bli borte. Den 08.09.16 kl 22.15 fikk jeg en telefon av pappa. Mamma var død. Jeg ble helt sjokkert fodir jeg hadde snakket med mamma samme dag kl 13:15. Jeg sa til henne at vi skulle ses snart og at jeg var glad i henne. Jeg fikk det samme i retur. Men at det skulle være siste gang jeg skulle høre mamma snakke, kunne jeg aldri ha tenkt meg.

Dessverre holdt ikke kroppen til mamma stort lenger. Hun tok sitt siste åndedrag kl 22:00 sammen med pappa som var der. Nå idag er det vondt, men samtidig er det kanskje litt greit også, for det endte i det endelige. Ikke mer usikkerhet og redsel. Nå må dette bearbeides. Jeg merker at savnet er der, og det kommer alltid til å være der. Min sterke mamma!

Mine beste råd til andre pårørende er;

Ikke vær redd for å vise at du er redd og at du synes det er skummelt. Den kreftsyke skjønner det. De kan faktisk være de eneste som kan si de rette tingene som du trenger å høre.

Si at du er glad i dem for du vet ikke når siste dagen er der. Snakk med hverandre i familien. Søk støtte for det er faktisk hardt å være pårørende. Det er vi som sitter igjen den dagen de blir borte.

Ikke vær redd for å føle på det som skjer.

Ikke vær engstelig for at ingen hører deg, for det er noen som sitter og går igjennom dette.

Ta deg tid til bearbeiding.

Ta deg tid til å være akkurat deg.

Det er faktisk synd på deg og la andre få lov til å synes det om deg.

Datter (anonym)

Lykke, fighter, overlever, vinnere, tapere, ja mange ord bruker de på denne sykdommen. I en kamp er det noen som vinner og noen som taper.

Mange jeg kjenner har tapt, eller hvis vi skal si det som det er – de har dødd. Men mange er vi som har overlevd, og tro nå ikke at jeg ikke er glad i livet og glad for å kunne si at jeg overlevde. Alikevel sitter jeg her i slutten av november, og lurer på om jeg egentlig er en vinner?

Medisiner, cellegift, operasjoner og smerter har det vært mye av de siste tre årene. For å være presis, åtte kurer med cellegift så sterke at man kjenner at man dør sakte, men sikkert i det man får den. Medisiner som skal hindre tilbakefall som gjør min 40 år unge spreke kropp til en 90 år gammel dame sin. Smerter som sitter i hver en muskel og ledd, og gjør at jeg må bruke sterke smertestillende medisiner for å fungere. En mage som er helt ødelagt av all den giften vi må ta for å ha best odds for å bli friske. 15 operasjoner for å fjerne kreft, for å rekonstruere etter kreft og for å sjekke om kreften nok en gang har fått innpass i min kropp. Hva er det egentlig jeg skal være så utrolig lykkelig for? Jeg bare lurer.

Alle ønsker seg nye ski, eller fine diamanter til jul. Jeg ønsker meg kun en ting, og det er å være frisk. De siste tre årene har desember betydd nye operasjoner, nye redsler og tanker. Og nå må jeg legges under kniven igjen for å se om jeg er frisk. Hva om jeg ikke er det? Hva om flaksen min er slutt? For det føles nemlig som uflaks at jeg ble syk, så da må jeg vel stole på flaksen min denne gangen.

Jeg var skikkelig julejente tidligere, og jeg gledet meg til jul som snekker Andersen i fortellingen. Jeg pyntet, bakte, pakket inn gaver og kjente gleden ved å skulle starte et nytt år. Men julen 2013 endret dette, og jeg begynte å grue meg. Jeg ble lei meg og redd for at dette var den siste julen jeg skulle oppleve. Jeg begynte å leve begrenset, og jeg klarte kun å tenke noen uker frem i tid. Så hvorfor skal jeg være så glad for at jeg overlevde? Jeg bare lurer.

Legene og helsevesenet gjør det de kan, med de kunnskapene de har. De gir den medisinen og den giften de mener er best for alle. Men hva om det er for lite for meg? Eller hva om jeg har fått for mye? Jeg skulle så gjerne ha visst hva som var riktig for akkurat min kropp.

Vet du hvordan det er å stå opp hver morgen og å lure på om dette blir en bra dag? Jeg gjør det, men en ser det ikke på meg. For jeg er en overlever vet du, jeg har vunnet. Jeg trener seks dager i uka, og jeg er vel det man kan kalle fit, for det er jo så populært om dagen.  Jeg poster bilder på facebook og instagram, og jeg smiler og er sterk. Men hva skal jeg være så glad for? Jeg bare lurer.

I en perfekt verden kunne jeg valgt å vite hva som best for meg, og ikke kun stole på den medisinen jeg har fått. Legene sier den er den beste for de fleste, men jeg er ikke de fleste – jeg er meg. I en perfekt verden kunne jeg med sikkerhet si at dette hadde hjulpet, og at jeg får se ungene mine vokse opp. Men hva har jeg gitt de? Jeg har gitt de mye – fine øyne, omsorg, men jeg har også gitt de dårligere odds. De kan lettere få kreft nå som jeg har hatt det, og jeg skulle så gjerne ønske at jeg heller ga de plattfot og nærsynthet. Men dette er da min hverdag, og ungene mine må lære seg å leve med denne frykten.

Folk stresser rundt og tenker på hvilke gaver de skal kjøpe, at ribben er perfekt og at julekroppen 2016 sitter.  Jeg tenker at gaver er gøy, men kvalitetstid med de du er glad i teller mer. Jeg tenker at det er mange som ikke har mat,  så om ribben ikke er perfekt – du har i alle fall mat. Og jeg tenker at julekroppen 2016 er for meg et helårsprosjekt. Jeg holder kroppen i form for å overleve, for å kunne stå opp av senga og for å kunne leve videre når jeg nå først har overlevd denne sykdommen.

Hvem vet hvor gamle vi blir? Jeg har valgt livet, jeg har valgt min egen lykke og jeg har valgt å smile og nyte de gode tingene i mitt liv. Jeg velger meg!

Så hvorfor skal jeg være så lykkelig for å overleve? Jeg er ikke det,men jeg er her. Jeg kan se mine barn smile og le, jeg kan jobbe og bidra til felleskapet, jeg kan ha på meg en fin kjole som passer perfekt for jeg er fit og ikke minst kan jeg leve i Norge. Et land som gir meg disse mulighetene og samtidig medisiner som mest sannsynlig vil holde meg frisk til jeg er 90 år i alder, ikke bare i kroppen.

Jeg har vunnet. Er det ikke det vi alle vil? Jeg bare lurer.

En varm hilsen fra

Heidi Rønning