Kreftdiagnose er en sjokkerende og skremmende diagnose. Merkelig nok, med tiden som går og behandlinger som er overstått, blir vi mer og mer vant med det fæle, og vi gjør så godt vi kan og prøver å holde oss oppe.

Tenker du noen gang på hvordan kroppen har det etter  mange uventede hendelser: Immunforsvar, cellegift, operasjoner.  Utrykket en sunn kropp i ett sunt legeme virker fjernt i de dagene, månedene eller år.

Jeg tror, og store deler av legevitenskapen med meg, at den kroppen som er i god form eller noenlunde trent er sterkere rustet til å motta juling i form av sterke medisiner. Det er gode grunner til å ta styring på egen kropp og tvinge seg til å holde seg i form, til å få blodomløpet i gang, til å ikke la musklene svinne hen. Må en tvinge seg til å ta styringen? Jeg tror det. Mange har erfart at trening hjelper mot vevskader, lymfeødem og annet.

Det er fint å se lyset når alt har vært mørkt.

To ganger i året organiserer jeg “Mot i Brystet” tur til det sørlige Frankrike. Til  naturskjønne Villefranche–sur-mer som ligger like utenfor byen Nice. Årets andre tur er 5.-10 oktober.

Idéen med turen er å treffe likesinnede, ha det bra, og gi hverandre inspirasjon og dele erfaringer. Vi skal se mye vakkert, bli inspirert, finne gleden tilbake, lysten til å gå videre, og oppå det hele kunne holde seg litt i form.

Mange malere kom til den vakre Middelhavskysten for over 100 år siden for å se og å male lyset. Kanskje gjelder det også for oss? Gleden over å være til. Gleden over å ha overlevet. Gleden over å treffe andre, og å føle seg mindre alene og å lytte til andre som har vært gjennom tilnærmelsesvis det samme som deg.

Evigvakre Paloma Beach. Restauranten er borte når vi reiser i oktober, stranden har vi nesten for oss selv!

En kreftsykepleier er med på turen. Hun jobber på Kreftlinja i Kreftforeningen og har forsket på kreft i flere år. Hun er en god samtalepartner, både på tur, til bords, en sen kveld eller over en kaffekopp om morgenen. Men viktigst er den tiden vi selv har sammen, med gleder og utfordringer, historier og uungåelige blikk bakover, men viktigst er; fram og opp!

Snart, og helt uungåelig, blir samtalene og  historiene preget av våre fabelaktige omgivelser.

Enkelt å spise godt, og sunt, i Frankrike.

Hele formålet med denne reisen er å bare ha det fint. Vi tar turen til fots rundt vakre Cap Ferrat. Vi skal kiles i nesen av de vakre blomstene på det prangende blomstermarkedet i Nice. Et besøk til Chagall eller Matisse-museet for den som ønsker det. Et bad i Middelhavet en tidlig morgentime. En time yoga eller en massage på hotellet kan organiseres. Man risikerer bare én ting: Å få innmari lyst til å bare være til og å bli glad!

Fin mur i Villefranche sur mer.

Italias gastronomi er i nærheten og kanskje en fottur opp klippelandsbyen Eze Village – det er vidunderlige dager som venter på deg i høst her hvor sommeren ikke slipp før i november.

Vi kan lage picnic av lokale råvarer eller spise på fiiin restaurant.

Selv fikk jeg diagnose, behandling og operasjoner for brystkreft for to år siden og er kreftfri i dag.  Jeg ønsker er å dele alt dette vakre, her hvor jeg har bodd i over 20 år,  med deg.

Turen er åpen for alle – uansett kreftdiagnose. Men du er ferdig med behandling og er tilbake til hverdagen mer eller mindre.

Utsikt fra huset mitt en fin dag i september.

Blått hav så langt du ser. Fra Promenade des Anglais i Nice.

Jeg håper du får lyst til å være med – solen og havet er her, og vil garantert gi deg inspirasjon – fordi du fortjener det Spesialpris for Kreftkamps lesere er 8000,- kr (1500,- kr i rabatt).

Her er noen tilbakemeldinger fra tidligere deltagere:

“Den ene dagen “slo” i hjel den andre dagen med fine opplevelser”

“En flott tur med nye opplevelser i kø”

“Verdt hver krone jeg har brukt!”

“Ja, jeg vil og har allerede anbefalet turen til andre, da jeg synes det har givet mig selv en super dejlig oplevelse, jeg kan leve højt på længe”

“Fantastisk flott tur med masse positive input og opplevelser i kø! Har levd på dette i ettertid og mye og ta med seg inn i hverdagen. Og Charlotte du er en fantasisk reiseleder med masse å gi oss andre! Vil gjerne være med en annen gang også!!!!

Les mer og info om turen finner du her: http://charlotteandcompany.com/mot-i-brystet/

Send mail for mer info på charlottemolstad@orange.fr.

Charlotte Molstad

Hvorfor Sør-Frankrike?

Riveraens berømmelse skyldes først og fremst klimaet og lyset. Det var Côte d’Azurs unike palett av varme pasteller, en skyfri himmel og et azurblått hav som tiltrakk kunstnere som Matisse, Chagall, Picasso, Renoir og Cocteau hit. De var blant de første til å oppdage gleden ved å kunne utfolde seg utendørs store deler av året, hente livslyst og høste energi fra kulturen, de vakre omgivelsene og Middelhavets meny av sunn og velsmakende mat. Å mestre en livstruende sykdom oppleves ofte som å kjempe seg gjennnom en tunnel, der lyset som markerer dens ende iblant føles nær,  men også iblant så fjern man kan bli motløs.

“Mot i Brystet “turene er ment å være både en belønning til deltagerne for å ha lagt en tung og mørk strekning bak seg, og en spore til å finne stien tilbake igjen til en lysere tilværelse, til pågangsmot i samvær med andre. Dagene her nede byr på få kjedelige ”transport-etapper” men desto flere inspirerende øyeblikk; tiden blir benyttet i umiddelbar nærhet av Middelhavskysten.

Når dere lander på Nice-flyplassen venter jeg på dere. Samtidig er min jobb å lage  uforglemmelige reiseopplevelser gjennom mitt selskap Charlotte & Co – noe jeg har holdt på med siden år 2000. Sammen skal vi se opp og frem og tenke positivt på årene som kommer!

Chin-chin! Eller SKÅL!

Når en av dine nærmeste får en kreftdiagnose blir hele tilværelsen snudd på hodet. Den normalt gode å trygge hverdagen blir med ett endret til en hverdag med redsel og angst. Det er selvfølgelig en tøff beskjed å få for den som er rammet av sykdommen, men det er også tøft for de som er pårørende, jeg tenker da på ektefelle, kjæreste og barn.

Jeg kan kun snakke for min egen del, og dele noen av mine erfaringer rundt dette temaet. Når min kjæreste Tone fikk diagnosen brystkreft så var jeg plutselig en pårørende. Det er på en måte bare oss to, barna er voksne og har flyttet ut. Som kjæreste og samboer så er det jeg som må være den sterke og tøffe som trøster og håndterer hennes humørsvingninger, jeg skal være klippen hun kan lene seg til, og støtte seg på når hun er i ferd med å falle.

Som pårørende er det vi som skal håndtere alle de problemene som oppstår i det daglige. Vi skal takle humørsvingninger, depresjoner, angst og redsel, når vi i utgangspunktet er like redde og engstelige selv. I tillegg skal vi ofte også være hjelpepleiere i forbindelse med bytting av bandasjer, kompresser, rens og sårstell.

Under alle møtene vi har hatt med helsepersonell har jeg sittet der på sidelinjen, fokuset har vært på Tone, og mine spørsmål blir ofte besvart med enstavelsesord mens blikket fremdeles er festet på Tone. Det har kommet et hav av informasjon under disse møtene, informasjon som for Tone bare har blitt til en kjele med informasjonsgrøt. Hun har vært ør og redd, og ikke hørt ordentlig etter. Min oppgave, der jeg har sittet på sidelinjen, har vært å trøste, være der for å gjøre henne tryggere. I tillegg har jeg lagret, prosessert og sortert informasjonen som har kommet.

Det er ikke så farlig med meg, jeg er tross alt «bare» en pårørende.

I alle brosjyrer Tone har fått utdelt underveis står det hvor viktig det er for helsepersonellet å ta hensyn til, og ta vare på pårørende. Helt i starten var jeg sikker på at vi kom til å bli ivaretatt som et par, som en enhet. Det som står i disse brosjyrene fungerer ikke helt i praksis.

Det å være en pårørende betyr også en hverdag med redsel og usikkerhet. Av og til har jeg hatt behov for å gråte litt når jeg tror hun ikke ser meg. Jeg kan jo ikke plage henne med mine følelser, hun har nok med seg selv. Det er jo ikke så farlig med meg, jeg er tross alt «bare» en pårørende.

For å få uttrykk for mine følelser og tanker har jeg jobbet med bilder. Jeg er fotograf av yrke, og bilder er min uttrykksform. Bilder speiler ofte sjelen sies det. Mange av situasjonene vi har vært i har blitt til bilder, på godt og vondt. Terapi for oss.

For hoveddelen av det helsepersonellet vi har møtt underveis så er vi bare en liten del av et stort samlebåndmaskineri. Jeg har forstått dette etter å ha sittet på venterom i opptil 11 timer av gangen. Det er da jeg har forstått hvor mange som faktisk er i samme situasjon som oss. Jeg har undret meg mange ganger på om hvordan de andre pårørende har det? Har de samme erfaringer som oss? Eller er det bare jeg som begynner å bli en gretten gammel gubbe?

Informasjonen til de pårørende er utrolig viktig! Hvordan skal alt håndteres? Hva skal jeg gjøre når hun får et angstanfall, eller at det oppstår en eller annen komplikasjon etter behandling. Informasjon og inkludering ville iallefall gjort meg rustet til oppgaven med å være pårørende, i dette tilfellet til min samboer og kjæreste.

Vi har kommet et godt stykke på vei nå, operasjonene er ferdige, og Tone har startet på cellegift. Heldigvis har vi fått flotte, snille og gode Elisabeth som vår faste sykepleier på onkologisk. Elisabeth sier aldri «du», hun sier alltid «dere». «Dere» må huske å ta de kvalmestillende tablettene. Hele tiden er det «dere». Hun behandler oss som et par, og vet at å være en pårørende ikke er for pyser!

Mitt beste råd:

Forlang å bli hørt og sett!

Finn Bjurvoll Hansen

Finns nettsted: www.finn-b.no

Les Tones innlegg “Sikkert ikke noe farlig”

En av de viktigste tingene jeg har lært etter at jeg har ble ferdig med kreftbehandlinger i 2013 må være at man må gjøre de tingene man har lyst til å gjøre mens man kan. Vi blir ikke født med en garanti for et langt og friskt liv, så lev livet mens du har anledning. Plutselig kan det være for sent.

I mai i år fikk jeg en invitasjon fra to av mine treningsvenninner Cecilie og Eva om å bli med på sykkeltur i Lofoten. Eva fikk brystkreft samme året som jeg fikk livmorhalskreft, og Cecilie – den tøffeste av oss alle, lever med uhellbredlig kreft.

Det var Cecilie som stod i bresjen for denne turen, og sammen med 5 av sine venninner ville hun altså ut på sykkeltur i Lofoten. Det kunne jeg selvfølgelig ikke takke nei til. Til tross for en sliten kropp med fatigue, begrenset energinivå og det faktum at jeg nesten ikke har syklet i løpet av de siste 25 årene – så seiret optimismen og iveren etter å gjøre noe spennende.

Jeg gledet meg som et lite barn på julaften til turen, men da den siste uken før avreise nærmet seg begynte panikken å melde seg. Jeg hadde fortsatt ikke sittet på en sykkel, og var rimelig sikker på at jeg måtte trekke meg for å ikke sinke hele reisefølget. Men det var litt for sent å trekke seg følte jeg – så det var bare å gå til innkjøp av polstring til både rumpe og lår. Det fikk bære eller briste, og i verste fall kunne jeg sette fra meg sykkelen og ta buss i stedet. Det var ikke noe å grue seg for. Vi var alle som en innstilt på at dette først og fremst skulle bli en fantastisk tur med uforglemmelige øyeblikk, god mat, godt samhold og sinnsyke inntrykk. Så i månedskiftet august/september i år la seks spente damer ut på sykkeltur.

Planen var å sykle fra Svolvær til Å.

Bildetekst: Malt på en inngangsdør i Svolvær

Vi leide sykler i Svolvær og første etappe gikk fra Svolvær til Henningsvær. Første pause måtte bli halveis i etappen – ved en fantastisk strand ved Rørvik. Dessverre hadde vi en stygg sykkelulykke rett før vi skulle stoppe, og vi fikk alle en vekker på hvor farlig det kan være å sykle, hvor viktig det er med sikkerhetsutstyr og at man hele tiden må ha full fokus på veien. Heldigvis var dette den eneste sykkelulykken vi hadde på turen.

FORTELL KORT OM ULYKKEN

Vi syklet forsiktig videre og da vi nærmet oss Henningsvær fikk en av oss også kjenne på hvor brått og brutalt fatiguen kan ramme. Å leve med fatigue betyr at utmattelsen rammer brått og brutalt, og det kan til tider være vondt og vanskelig. Med flere pauser, støtte og oppmuntrende ord kom vi oss videre, og vi ankom Henningsvær i strålende solskinn. Det må være en av de vakreste turene jeg noensinne har hatt.

Dagen etter skulle vi videre til Hamnøy og turen skulle sykles og vi skulle også ta buss – da dette var den lengste strekningen vi hadde. På grunn av totalt væromslag med stiv kuling ble det buss hele veien, og vi ankom rorbua i skikkelig ruskevær.

Fra Hamnøy gikk turen videre til Å, som var vår siste destinasjon, og på den strekningen fikk vi virkelig kjenne på hvordan det var å sykle i stiv kuling. Det er også en mye mer kupert vei, og vinden slo inn fra havet. Vi hadde gledet oss til å dra på fisketur, men da vi kom frem til Å fikk vi vite at alle båtene lå til kai på grunn av det dårlig været. Dagen etter parkerte vi syklene og satte oss på bussen på vei til siste kveld i Svolvær før vi skulle sette oss på flyet hjemover.

Til tross for noen få litt uheldige episoder, skrantende helse på flere av oss og til tider skikkelig nordnorsk ruskevær ble dette en helt fantastisk tur. Aldri har jeg reist med en gjeng med damer som har tatt så godt vare på hverandre, ledd så mye sammen og kost seg så mye sammen som det vi har gjort på denne turen – og aldri har jeg vel fått oppleve så fantastisk natur og kjent på så mye vær som jeg gjorde på denne turen. Jeg anbefaler det på det sterkeste.

Marianne Storli

I forbindelse med årets Rosa-sløyfe-aksjon reiser jeg rundt og holder forestillinger om livsglede og kreft på 22 steder. Jeg sitter her på bussen på vei til Bergen og ny forestilling med ”Jeg feirer livet! Kunsten å leve med kreft”. Det er så mange inntrykk og tanker som skal bearbeides.

Jeg har vært gjennom uttallige runder med frykt den siste tiden, for kreft angår så mange, hvem er jeg som stiller meg på scenen og mener noe om dette? Heldigvis har jeg hatt en fantastisk regissør i Lill Janne Legård, som hele tiden har minnet meg på at dette er min historie.

Jeg føler for å rope ut:”Ta ansvar selv for ditt eget liv – ikke vær så hard mot deg selv!” To motstridende utsagn, eller kanskje kan de henge sammen? To år med brystkreft, og det er en reise, jeg føler meg ofte som et forskningsobjekt. Når ikke legene kan gi meg det jeg trenger, så har jeg følt for å ta ansvar selv, så mye jeg kan. Det har vært mye lærdom, hva er riktig og hva er feil, hvordan kan vi vite?

Hvis jeg ler og nyter livet hver dag, kan kroppen heale seg selv? Hvis jeg spiser det rette, hjelper det? Jeg gikk på med friskt mot og med rawfood som hjelp, det holdt ikke så lenge. Jeg klarte det ikke. Hvor svak var jeg som ikke fikk det til? Jeg valgte å legge det bort og heller tenke at – det kommer sikkert når det skal, hvis det skal. For det er mange veier å gå tror jeg. Kanskje blir det rawfood når jeg får overskudd til å lære mer og finne ut om dette, kanskje ikke.

Å være for hard mot seg selv tror jeg ikke er bra. Hva gjør det med energien og kroppen din om du hele tiden skal ha dårlig samvittighet? Fordi du ikke lever på rett måte, hvem bestemmer hva som er rett? Fins det en mirakelkur? Jeg tror ikke det. Jeg får noen ganger e-post av typen: ”Er det sant at du er blitt helbredet med chaga-te?” Nei! Jeg gjør en del ting som jeg tror virker for min kropp, hvilke av disse tingene som eventuelt har effekt vet jeg ikke.

Jeg tror det har med helheten å gjøre. Jeg lever et fantastisk flott liv og gjør mange ting som jeg tror bidrar til å holde kreften borte – slik som mental trening, fysisk trening, fokus på kosthold, meditasjon, yoga, en jobb jeg digger, bidrar på min måte å hjelpe andre, har livsgnist, kjemper ikke, men sender kjærlighet til kreften! Det som er sykt trenger kjærlighet. Klissete sagt kanskje, men det gir balanse i livet, noen ganger blir vi sinte og leie – og det er lov – alt er lov. Det er ditt liv.

Vi trenger å ta et ansvar mener jeg, men følg magefølelsen din, og ikke vær så hard mot deg selv.

Det er en kunst å være seg selv. Stå i det, vær trygg på det du gjør, det er ditt valg hvordan du lever og hva du gjør. Men ikke bruk tiden på dårlig samvittighet, er det noe som gnager – ta heller tak, gjør en endring, få en ny start. Det er tøft i begynnelsen med endringer og nye vaner, men det blir bedre. Det viktige er at du gjør det som er rett for deg.

PS. Jeg er på turné hele oktober – sjekk ut listen her, kanskje vi sees

www.jegfeirerlivet.no

Eller følg med på Facebook

Alt godt, Lucky Linda

www.luckylinda.no

Les Lucky Lindas andre innlegg på Kreftkamp:

2015

Kreftfri og lykkelig

2014

Galgenhumor og kreft

Om frykt

Et halvt år uten cellegift

Fra 8 svulster til kreftfri

Mitt svar på “kreftgåten”

Grønn på raw food

Polyphenol-rik mat som granateple, grønn te , brokkoli og gurkemeie har vist å ha en positiv effekt på menn med prostatakreft.

203 menn, gjennomsnittlig alder 74 år , med lokalisert prostatakreft , 59 % levde med “aktiv overvåking” og 41 % med “vaktsom venter” (progressiv PSA tilbakefall etter tidligere radikale inngrep).

De ble randomisert til å få en oral kapsel som inneholder en blanding av granateple frø, grønn te , brokkoli og gurkemeie eller en identisk placebo i 6 måneder .

Konklusjon: Denne studien fant en statistisk signifikant kortsiktig gunstig effekt på den prosentvise økningen i PSA i disse mennene etter inntak av spesifikke kosttilskudd med polyphenol-rik mat.

Kilde: ASCO, 2013

Definisjon polyfenoler: Polyfenoler er en del av en større gruppe av forbindelser, kalt antioksidanter, som arbeider for å forebygge  skader i kroppen. I motsetning til vitaminer og mineraler, er ikke polyfenoler avgjørende for human ernæring, men de spiller en betydelig rolle i å oppnå optimal helse og forebygge sykdom.

Polyfenoler finnes i alle planter i varierende grad. De er ansvarlig for mye av fargen, smaken og duft av frukt, grønnsaker, frø, belgfrukter og korn. Fargerike frukter, som bær, druer, epler og granatepler, samt te, kakao og rødvin, er spesielt høy i disse forbindelsene. Polyfenoler finnes i høyeste konsentrasjoner i skallet eller hud. De gjør planten hardføre, beskytter den mot skadelige bakterier og sopp, insekter og ultrafiolett lys.

Effekter
I mennesker virker polyfenoler som antioksidanter, og bidrar til å eliminere radikaler fra kroppen. Frie radikaler er flyktige molekyler som skader cellene, noe som får dem til aldres. Navnet på denne prosessen er oksidativt stress. Polyfenoler og andre antioksidanter redusere frekvensen av oksidativt stress ved å stabilisere frie radikaler molekyler, og gjøre dem til ufarlige avfall biprodukter.

Fordeler
En rekke studier tyder på at denne reduksjonen i oksidativt stress kan redusere risikoen for å utvikle degenerative sykdommer . En fransk studie offentliggjort i november 2007 “FASEB Journal” viser at høye doser av polyfenoliske forbindelser fra rødvin er gunstig for å forebygge kreft. Ved lave doser har franske forskere funnet at de samme forbindelsene var nyttig i forebygging og behandling av iskemisk hjertesykdom.

New Study 4 nutrients lowering PSA and slowing prostate cancer

Polyphenol-rik mat hos Kreftkamp:

En av de viktigste tingene jeg har lært etter at jeg har ble ferdig med kreftbehandlinger i 2013 må være at man må gjøre de tingene man har lyst til å gjøre mens man kan. Vi blir ikke født med en garanti for et langt og friskt liv, så lev livet mens du har anledning. Plutselig kan det være for sent.

I mai i år fikk jeg en invitasjon fra to av mine treningsvenninner Cecilie og Eva om å bli med på sykkeltur i Lofoten. Eva fikk brystkreft samme året som jeg fikk livmorhalskreft, og Cecilie – den tøffeste av oss alle, lever med uhellbredlig kreft.

Det var Cecilie som stod i bresjen for denne turen, og sammen med 5 av sine venninner ville hun altså ut på sykkeltur i Lofoten. Det kunne jeg selvfølgelig ikke takke nei til. Til tross for en sliten kropp med fatigue, begrenset energinivå og det faktum at jeg nesten ikke har syklet i løpet av de siste 25 årene – så seiret optimismen og iveren etter å gjøre noe spennende.

Syklene

Jeg gledet meg som et lite barn på julaften til turen, men da den siste uken før avreise nærmet seg begynte panikken å melde seg. Jeg hadde fortsatt ikke sittet på en sykkel, og var rimelig sikker på at jeg måtte trekke meg for å ikke sinke hele reisefølget. Men det var litt for sent å trekke seg følte jeg – så det var bare å gå til innkjøp av polstring til både rumpe og lår. Det fikk bære eller briste, og i verste fall kunne jeg sette fra meg sykkelen og ta buss i stedet. Det var ikke noe å grue seg for. Vi var alle som en innstilt på at dette først og fremst skulle bli en fantastisk tur med uforglemmelige øyeblikk, god mat, godt samhold og sinnsyke inntrykk. Så i månedskiftet august/september i år la seks spente damer ut på sykkeltur.

Planen var å sykle fra Svolvær til Å.

Malt på en inngangsdør i Svolvær.

Vi leide sykler i Svolvær og første etappe gikk fra Svolvær til Henningsvær. Første pause måtte bli halveis i etappen – ved en fantastisk strand ved Rørvik. Dessverre hadde vi en stygg sykkelulykke rett før vi skulle stoppe, og vi fikk alle en vekker på hvor farlig det kan være å sykle, hvor viktig det er med sikkerhetsutstyr og at man hele tiden må ha full fokus på veien.

Ei av oss – dessverre i litt for stor fart, kom på utsiden av asfalten, mistet kontrollen og fikk et stygt fall. Vi fikk samlet oss, renset sår og fikset sykkelkjede, og etter en times pause med litt mat og drikke syklet vi forsiktig videre – dessverre uten å være klar over at fallet hadde gitt henne både sjokk og hjernerystelse. Symptomene på dette kom først frem dagen etter ulykken, og endte dessverre med sykehusinnleggelse.

Heldigvis var dette den eneste sykkelulykken vi hadde på turen.

Henningsvær

Hjeller

Lofoten stemning

Måker i ly

Svolvær

Vi syklet forsiktig videre og da vi nærmet oss Henningsvær fikk en av oss også kjenne på hvor brått og brutalt fatiguen kan ramme. Å leve med fatigue betyr at utmattelsen rammer brått og brutalt, og det kan til tider være vondt og vanskelig. Med flere pauser, støtte og oppmuntrende ord kom vi oss videre, og vi ankom Henningsvær i strålende solskinn. Det må være en av de vakreste turene jeg noensinne har hatt.

Smale veier

Dagen etter skulle vi videre til Hamnøy og turen skulle sykles og vi skulle også ta buss – da dette var den lengste strekningen vi hadde. På grunn av totalt væromslag med stiv kuling ble det buss hele veien, og vi ankom rorbua i skikkelig ruskevær.

Regnbuen Hamnøy

Fra Hamnøy gikk turen videre til Å, som var vår siste destinasjon, og på den strekningen fikk vi virkelig kjenne på hvordan det var å sykle i stiv kuling. Det er også en mye mer kupert vei, og vinden slo inn fra havet. Vi hadde gledet oss til å dra på fisketur, men da vi kom frem til Å fikk vi vite at alle båtene lå til kai på grunn av det dårlig været. Dagen etter parkerte vi syklene og satte oss på bussen på vei til siste kveld i Svolvær før vi skulle sette oss på flyet hjemover.

Rørvikstranda

Til tross for noen få litt uheldige episoder, skrantende helse på flere av oss og til tider skikkelig nordnorsk ruskevær ble dette en helt fantastisk tur. Aldri har jeg reist med en gjeng med damer som har tatt så godt vare på hverandre, ledd så mye sammen og kost seg så mye sammen som det vi har gjort på denne turen – og aldri har jeg vel fått oppleve så fantastisk natur og kjent på så mye vær som jeg gjorde på denne turen. Jeg anbefaler det på det sterkeste.

Marianne Storli

Er super stolt av min sterke, tøffe og gode venninne Cecilie, initiativtager til turen, som gir lungekreftpasienter en stemme i kampen mot retten til immunterapibehandling for alle – ikke bare de med penger! Hun sto frem på TV2 mandag 12. oktober og fortalte hva det betyr for henne: http://www.tv2.no/v/968597/

Les Mariannes andre innlegg på Kreftkamp:

Carpe Diem

Life is a rollercoaster

Befriende Montebello

Bye bye Lofoten

Ordet kreft får meg til å kjenne på komplekse føleser. Jeg har hatt kreft to ganger.

Første gangen var en mild og ganske ufarlig form, i skjoldbruskkjertelen. Den ble behandlet med operasjon og radioaktiv jod. Jeg kan ikke huske at jeg ble særlig syk av behandlingen, annet enn at jeg mistet stemmen en periode. Etter et par år med etterbehandling og oppfølging fikk jeg beskjed om at jeg var frisk, og la det hele bak meg.

Jeg tenkte vel som så at “been there, done that”. At jeg på sett og vis var blitt vaksinert. Så ble faren min syk og døde av en aggressiv kreft i bukspyttkjertelen. Det var vondt å se ham forsvinne, men jeg fikk muligheten til å være mye sammen med ham, bla. fordi jeg laget en film om de siste månedene av livet hans. Den heter “Den døende doktoren” og skildrer en psykiaters forsøk på å forsone seg med en nært forestående død.

Fire år etter at han døde fikk jeg påvist brystkreft. Det var et tøft slag og satte meg ute av spill i nesten et år. Selv om jeg ikke tenker på det til daglig er det klart at det har påvirket og endret livet mitt. Kanskje mest hvordan jeg forholder meg til liv og død. Jeg slutter aldri å forundres over hvor tilpasningsdyktige vi mennesker er.

Filmen “Ninas barn” vises på NRK1 søndag 25. oktober kl. 22. 15.

Nina Grunfeld laget en film om sin far Bertholds ukjente fortid. Prosjektet førte dem næmere hverandre. Foto: Siri WS

Britiske forskere skal nå se på effekten av krydderet curcumin som supplement til vanlig cellegiftbehandling.

Nå er det 5 mnd siden jeg var en akutt blodkreftpasient i livsfare. Jeg fikk transplantert ny benmarg fra en helt ukjent donor, 13. mai-15. Det har vært turbulente tider med mengder av cellegift og en benmargstransplantasjon. 

Nå føer jeg at jeg er på vei tilbake og etterhvert der jeg var for 2 år siden. Hudfargen er tilbake, hår & skjegg vokser og energien er absolutt akseptabel. Kreften prøvde seg to ganger. Takket være legevitenskapen, forskning og frivillig donor, overlevde jeg begge gangene. Og nå ror jeg rett og slett jeg har vunnet – for godt!

I alt dette har jeg fått forbindelser via Kreftkamp som har vært et stort bidrag for at jeg har beholdt både mot, psyke og håp. Å ha noen kontakter som har vært i samme situasjon er gull verdt og betyr ekstremt masse! Venner, familie og øvrig stø¸tte er også gull verdt og noe jeg har fått mengder av, men Kreftkamp har hjulpet meg å knyttetmeg i kontakt med personer som vet nøyaktig hvordan jeg har hatt det, og jeg unner alle å bli en del av Kreftkamp – et fellesskap som får oss rammede til å føle oss trygge. Del dette, slik at fler kan få nytte av kreftkamps kraft for kreftrammede! Ja, noen ganger kan en “Share” eller “Like” faktisk bety noe for mange!

Nå skal jeg leve, ikke bare overleve.

Ole Petter Holthe-Berg

Les Ole Petters siste innlegg “Jeg fikk transplantasjon”

Besøk Ole Petters blogg: http://blogg.olephb.me

Hvetegress er en av de grønne matvarene som verdsettes svært høyt av helsebevisste. Dette er en supermatkilde rett fra naturen!
Enkelt å bruke: Hvetegresspulver kan brukes i smoothies, drikke og matlaging.

Kreftkoordinator er et lavterskeltilbud, men selv en lav terskel kan være vanskelig å trå over..

Kreft medfører store endringer i livet. Mange må forholde seg til langvarige og komplekse behandlingsforløp. Ofte er det polikliniske behandlinger. Pasienter er som regel kortere tid inne på sykehuset enn før.

Endringer, livet snudd opp ned, økonomi, rettigheter, Kreftforeningens tilbud, Nav, pårørende, barn og familie, behov for hjelp, hjelpemidler, fysioterapi, timer på sykehus, pasientreiser, fastlege, fysiske plager, noen å snakke med som kan og vet noe om det her… Lista kan være mye lengre. Det er krevende og være syk, kanskje ikke å ha krefter og skulle navigere i et system man ikke kjenner. Dette kan kreftkoordinator hjelpe til med.

Kreftkoordinator er et tilbud for kreftsyke og pårørende i alle faser av et pasientforløp også når man er ferdig behandlet og føler seg «overlatt til seg selv».

Vi sier at kreftkoordinator er et lavterskeltilbud.

Det behøves ingen henvisning. Det er et gratis tilbud. Pasient og pårørende kan ta direkte kontakt. Ofte kommer henvendelser via fastleger eller fra sykehus.

Ny og /eller endret situasjon er grunn god nok til å ta kontakt. Det behøver ikke nødvendigvis være behov for praktisk hjelp. Min erfaring er at det kan være lurt å etablere kontakt tidlig i forløpet. Det er lettere å ta kontakt med et menneske man har hilst på/snakket med,og det å vite at man har en støttespiller der man bor kan være med på å gi trygghet.

For mange er det viktig å få fortalt sin historie når livet snus opp ned. På den måten må man forholde seg til endringer og både ta inn og bearbeide det som har skjedd og skal skje. Kreftkoordinator kan da og få fanget opp eventuelle problemer eller tenke forebyggende fordi hun(han) har kunnskap om kreft og kreftbehandling.

Hjemmebesøk er ofte en god ramme rundt første kontakt. Mange gir tilbakemelding på at det gir trygghet og at det gjør godt å få snakket med noen som kan og vet noe om kreft, kjenner systemet og «forstår» For den som er «pasient» er det så mye nytt og også vært beskrevet som» å komme til en verden hvor man ikke kjenner språket»

For pårørende kan være godt å vite at pasienten har en støttespiller som de og kan henvende seg til. At situasjonen er ny og endret og at det derav er behov for støttesamtaler er altså god nok grunn for kontakt med kreftkoordinator.

Kreftkoordinator jobber litt ulikt fra kommune til kommune alt etter størrelse på kommune og hvordan tjenester innad i kommunen ellers er organisert. Vi jobber både inn mot eget system i kommunen, trekker i tråder og kobler inn samarbeidspartnere og samarbeider også inn mot lege/sykehus. Kreftkoordinator kjenner til systemet og tilbudene i kommunen der du bor og kan hjelpe og finne frem i systemet både inn mot sykehus og i egen kommune. Vi har en «sørge for at «ting kommer på plass funksjon».

Kreftkoordinator kan bistå og stå litt på for deg hvis timer uteblir eller det er endringer som gjør at du bør komme inn til kontroll før tiden som egentlig er avtalt. I min hverdag er det en del av min jobb.

Kartlegging og samtale fører til at vi kan fange opp hvordan pasienten har det og jobbe systematisk for at han/hun skal få det bedre.

Bamble Helsehus

Samarbeid innad og utad er viktig. Noen har opplevd vanskelige møter med NAV. Jeg har da bistått pasienter som synes det har blitt vanskelig. Nav har et regelverk å forholde seg til men for en som er sårbar og i krise kan det av og til være vanskelig og oppleves som urimelige krav. Dette handler som regel om kommunikasjon og forståelse og hvis det kan bidra til en bedre hverdag for pasient/pårørende så er Nav også «et av systemene» som kreftkoordinator kan hjelpe til inn mot. Har møtt forståelse og engasjement hos lokalt Nav kontor i forhold til situasjoner hos pasienter. Det handler oftest om kommunikasjon og dialog. På lokalt Nav kontor har vi en kontaktperson i forhold til kreftpasienter. Det betyr ikke at hun er saksbehandler for alle kreftpasienter men en jeg som fagperson kan rådføre meg med og som veileder videre i prosessen.

Kreftkoordinator er også til for pårørende.
Kreft rammer også den som står pasienten nær. Familiens liv endres på mange måter. Pårørende er en kjempestor ressurs som for sin egen del trenger å bli sett og kan ha behov snakke med noen i en krevende hverdag /livssituasjon. Kreftkoordinator er et lavterskeltilbud til pårørende også, det betyr at de kan ta direkte kontakt. 

Hvordan få tak i kreftkoordinator
Kreftforeningens nettsider har telefonnummer til kreftkoordinator i kommunene. Kommunens tjenestekontor eller servicekontor har telefonnummer til kreftkoordinator. Alternative er å gå inn på nettsidene i den kommunen man hører til i. Uansett kan man å etterspørre om kommunen har en kreftkoordinator. Jeg tror at det er viktig at pasienter etterspør og med tanke på at tilbud kan bli etablert der ikke finnes.

Kreftkoordinator i kommunen er en ordning som er til for å bedre hverdagen til kreftpasient og pårørende!

Elin Bredsand, Krefkoordinator i Bamble kommune

– En utrolig fin bok

Det er tilbakemeldingen fra Grethe som kjøpte agendaen “Min tid 2016”.

Gjør julegaveinnkjøpene nå og husk også på deg selv: Gi agendaen “Min tid 2016” til noen du er glad i!

Jeg sitter her med noen tanker. I fjor på denne tiden fikk jeg en grusom beskjed fra min mamma. Hun har kreft. Noen måneder senere ble det avdekket at den satt i buken med spredning til lungen.  Åtte måneder senere var det spredning til hjernen. Min verden falt sammen. Sorg. Tusen følelser og tanker. Mamma har aldri vært syk og er ganske sprek til å være rett over 60 år. I løpet av nesten 1 år ble livet slengt i veggen for hele familien. Uvissheten. Smerten. 

Så kommer oktober måned. Brystkreftmåneden. Alt er rosa. Brystkreft? Alle i min familie på morssiden har mistet livet til kreften. Og det har vært alt annet enn brystkreft. Jeg kjenner flere og hører om mange som har alt annet ennn brystkreft. Føflekk, lever, nyre, hud, tarm, blod, eggstokk! Oktober. Min bursdagsmåned. Høsten. Jeg elsker høsten. Fine fargene. Nå er oktober bare rosa. Og handler om pupper.

Hvorfor kan ikke 1 farge dekke alle typer kreft? Hvorfor er ikke oktober måned for ALLE med kreft? En måned i året dukker kjendisene og mindre kjente opp, og fronter kreftsaken. Nei, jeg mener brystkreftsaken. Den rosa saken. En måned i året blir det reklamert for her og der, og på facebook deles den rosa sløyfe hyppig. Bryst, pupper. Bilder av de som har overlevd brystkreft. Nakne bilder av at de har fjernet brystene. En eller begge. Jeg blir faktisk lei meg. Fordi legene kan ikke bytte ut eller fjerne hjernen til mamma. Kjenner jeg er litt “lei” av brystkreft og føler at det ikke gjelder meg og mine. Heller ikke de jeg kjenner. Det er så forferdelig mange som har mye annen kreft enn brystkreft! Jeg bagatelliserer ikke brystkreft eller mangler sympati for de som er rammet, men hvorfor er det fokus på en type kreft? En måned i året? Burde vi ikke da ha fokus på en krefttype HVER måned i året? Det er ikke nok måneder dessverre….

Hvem fant på alle de forskjellige fargene for kreft?

Jeg kjøper ikke rosa sløyfe fordi det er brystkreft. Jeg vil vise min sympati og støtte til alt som har med kreft å gjøre. ALL KREFT! Ikke “bare” brystkreft. Om jeg kjøper en rosa sløyfe så er det så fjernt fra det mine er rammet av. Føler jeg støter dem ved å bære den rosa sløyfa. Føler jeg ikke bryr meg så mye om de andre. Oktober er liksom reservert for pupper.

Lurer på hva mamma tenker. Pupp? Hjerne? De under kategorien rosa er “heldige” de. Mange som overlever. Og mange som kan fjerne brystene så er de sikret for alltid, eller en stund. Bra for dem samfunnet har sånn fokus på pupper. Jeg tenker ihvertfall sånn.

Det fins også forskjellige farger for de ulike krefttypene. Hvorfor det? Hvem fant på det? Orange og blå. Hmmm… Er det lunge og bukspyttkjertel kanskje? Jeg har aldri sett noen bære en grønn sløyfe. Men tror det skal være blodkreft?! Hvorfor kan ikke alt samles under ett? Kreft er kreft! Like ille og jævlig uansett! Det er så mye fokus på og reklame for “støtt brystkreftkampen” , men hva med all annen kreft? Jeg savner et generelt symbol, og en generell tilnærming i reklamer og eventuelt farger om ALLE typer kreft. Hele året. Ikke bare rosa. Ikke bare oktober. Jeg må ærlig si at jeg er drittlei rosa.

Det er så mange som har kreft og det er mange forskjellige former for kreft.

Men det stopper ikke der. Nå er det november. Eller movember som noen har funnet på –  slagordet for “mannekreft”. Testikler. Prostata. Bart?! Hva med menn som har lungekreft? Hvilket slagord, reklame og fokus har de?

Syns egentlig det begynner å bli komisk. Kreft= pupper og pung! Det er det alt dreier seg om i oktober og november. Fint at pupper og pung får blest, men syns vinklingene begynner å blir noe snevert. Kreft er kreft.

Tusenvis av pasienter og deres familier rammes hardt av kreftdiagnosen. Hvert år. Dødsdommen henger der i årevis for de heldigste. For de mindre heldige går det raskt nedover. Men nå er det slik at vi damer skal bære rosa sløyfe. Puppene våre. Så skal mannfolka bære bart. For pungen deres.

Mange frykter naturligvis for testikkelkreft og brystkreft. Du kjenner og føler på området etter kuler og ujevnheter. Spesielt hvis du er disponert for det på grunn av familiehistorikken generelt. Det er det vi kan ta på. Det er utenpå oss. Hva med det inni oss? Det kan vi ikke ta på.

Jeg ønsker fokus og reklame på ALL kreft. I det minste en måned i året. Uten farger og bart.

Ost er ost. Mann er mann. Og kreft er kreft.

Merethe

I august i år oppdaget jeg boka SPIS FOR LIVET her på Kreftkamp.  Wow!  Hun var blitt frisk av kreft ved å følge en diett!  Det måtte jeg finne ut av!  Jeg kontaktet forfatteren, Gro Gade Haanes, som var veldig hyggelig og hjelpsom.  Boken hennes beskriver den makrobiotiske dietten, som hun hadde brukt for å bli frisk.

Jeg satte i gang umiddelbart!   Jeg fikk daglige råd fra Gro, handlet grønnsaker og annet, var på helsekost- og andre spesialbutikker.  Det var mye nytt til å begynne med.

Og nå har jeg gått på denne dietten siden august. Jeg har gått ned i vekt, og selv om det ikke akkurat var målet, så var det helt greit for meg!   Men så har jeg spist  utrolig sunt da.

Det jeg måtte kutte ut med en gang var melk og melkeprodukter, både yoghurt og oster og annet.   Videre kuttet jeg ut sukker og fint mel, kaffe og alkohol, og usunt fett selvfølgelig.

Jeg spiser nesten alltid bygg til frokost, av og til også iblandet havre og rug. Veldig godt synes jeg.

Frokosten min består veldig mye av hele byggkorn, som jeg maler på kaffekvern om kvelden, lar det ligge i vann over natten, varmer det litt om morgenen og spiser det med mandler.  Grei og veldig sunt.  Og misosuppa!  Den spises også til frokost, eller lunsj.  Den er viktig her, og den mest spesielle retten.  Den inneholder shiitake som er en sopp, og som jeg får tak i tørket i innvandrerbutikk.  Jeg har av og til sett den fersk også i matvarebutikker.  Videre er det Wakame i suppen.

Misosuppa tar jeg gjerne til lunsj. Hvis det ikke har blitt tid til det, så utvider jeg den til en stor grønnsaksuppe som middag, altså med inkludert alle ingrediensene til Misosuppe også. Resultatet ser du på bildet nedenfor.

Det er en japansk tang som jeg får fra helsekost.  Ellers er det normale grønnsaker i suppa.  Dessuten miso (fås på Kreftkamp eller på helsekost). Misoen må jeg ta i etter at alt har sluttet å koke.  Så river jeg over litt ingefær, og dermed har jeg en utrolig sunn og god suppe.

Arameretten tar jeg gjerne til kvelds. Lett å sautere en løk, og ha oppi arame og hakkede mandler.

Her legger jeg ved en ukeplan, som er OK å følge, selv om jeg har fraveket den en god del. Last ned planen her: Ukeplan makrobiotisk_GroGadeHaanes

Her ser du et lite utdrag fra planen. Slik starter jeg dagen min:

Start hver dag med et stort glass vann og saften av en presset sitron.

Dette kan være frokosten hver dag, kornet kan du ta i tillegg hvis du er sulten. 

Jeg synes ikke det er vanskelig å følge denne dietten.  Jeg er i utgangspunktet veldig glad i grønnsaker og sånt.  Litt mer matlaging blir det nok, men det synes jeg er moro.  Og etter hvert har jeg fått bedre rutine på det.

Jeg er spent på hvor mye kroppen min har hatt godt av dette. Jeg fikk tilbakefall av brystkreft for ca. 1 ½ år siden, og da med spredning til lunge. Forrige kontroll (noen uker etter omlegging av diett) viste at kreften i lungen ikke har økt. Den har heller gått litt tilbake. Jeg er utrolig spent på fortsettelsen.

Unni Sæther

Boken «Spis for livet» og «Miso» får du i Kreftkamps nettbutikk:

Spis for livet

Miso

Les også artikkelen «Hva er det med Japan og kreft?»

Miso forebygger stråleskader, kreft og høyt blodttrykk hos rotter oppsummerer det amerikanske fagbladet Journal of Toxicologic Pathology.

Miso hemmer utviklingen av tykktarmkreft. Og miso var effektiv i undertrykkelse av lungesvulster, brystsvulster hos rotter og leversvulster hos mus. Forekomsten av magesvulster var høyere hos rottene som ikke fikk miso.

Forfatter Gro Gade Haanes anbefaler miso som en svært viktig del av kosten i boken «Spis for livet». Gro sier følgende om Miso:

Kilde: US National Library of Medicine 
National Institutes of Health

Fotball sparer beinbygningen hos menn med prostatakreft:

Menn med prostatakreft risikerer å få osteoporose som en bivirkning av behandlingen . Men ved å spille fotball i 32 uker, kan mennene styrke beinbygningen sine så mye at det tilsvarer 2-4 år yngre beinbygning, viser en ny doktoravhandling.

Beinbygningen blir styrket, når man sprinter, hopper, bremser, vender og sparker til ballen på gressmatten.

Selv eldre menn som er under behandling for prostatakreft får sterkere beinbygning av å spille fotball. Det viser en ny ph.d.-avhandling som nyutnevnt ph.d. og fysioterapeut Jacob Uth fra Universitetsshospitalernes Center for Sundhedsfaglig Forskning (UCSF – i Danmark red. anm.) står bak.

Det er bemerkelsesverdig fordi menn med prostatakreft normalt får svakere beinbygning som følge av antihormonbehandling som en stor del av pasientene får for å senke nivået av testosteron i kroppen.

Behandlingen har som bivirkning at beinbygningen blir avkalket som igjen øker risikoen for å utvikle benskjørhet med benbrudd som følge.

Når eldre menn med prostatakreft spiller fotball, øker de farten og bremser de så mange ganger, at deres knokkelvekst blir stimulert, viser en ny ph.d.-avhandling. (Foto: Christian Midtgaard)

Les resten av artikkelen i Vitenskap.dk

Kilde: Cancer. dk 18.11.15

Avgjørelsen ble tatt i februar 2014. Det var egentlig ikke et vanskelig valg, selv om det var vanskelig. Amputasjon ble et nødvendig onde, mitt eneste håp om stoppe den aggressive kreften som hadde innvadert kroppen min.

Utallige operasjoner og påfølgende strålebehandlinger hadde ikke klart å stoppe den. Håpet nå var at den ikke hadde spredd seg til andre organer. Jeg ble satt opp på petscan for å få sjekket ut det.

Midt i mars 2014 kom svaret på den, det var ingen tegn til spredning, heldigvis for meg.  Da kunne det være håp om å få stoppet den skumle sykdommen som jeg hadde slitt med i over to år. Legene ved Radiumhospitalet hadde forespurt seg verden rundt med håp om å finne en bedre løsning, men det eneste sikre, ville være å amputere beinet.

Fra 17.mai i år med min mann Ulf, Øivind og meg.

Livet mitt ble snudd på hodet igjen. Men fra å ha levd med en farlig og aggressiv krefttype, øynet jeg nå håp om å bli frisk. Det som nå skulle skje, var jeg ikke redd for. Dette hadde andre gjort før meg, og mange lever et godt liv selv om de mangler en arm eller et bein. Men det var likevel litt skummelt. Hvordan ville jeg takle å leve med bare ett bein? Jeg visste jo at det finnes proteser, men hadde ikke noe kjennskap hvordan det ville bli.

Dato for amputasjonen ble satt: 1. april 2014.  Den dagen ble starten på mitt nye liv. Et liv som ble endret drastisk på mange måter.  Jeg hadde en lang vei å gå med å tilpasse meg dette livet, et liv som kreftfri, og mine tanker gikk mest på at dette skulle og ville jeg klare.

Et av mine «nye» bein i fjor sommer.

Jeg sier ikke at det er lett, og heller ikke at det ikke tar tid. Sykehusoppholdet og rehabiliteringen etterpå gikk på en måte greit, da har man hele tiden profesjonelle mennesker rundt seg, og alt er tilrettelagt. Det var når jeg kom hjem at jeg kjente at jeg hadde en lang vei å gå. Heldigvis hadde jeg mann og barn og flere familiemedlemmer som hjalp til med praktiske ting.

Det vanskeligste for meg nå, var nok å ta i mot hjelp fra andre.  For meg besto hverdagen av utprøving av protese og å lære å gå med den.  Mitt ønske nå var raskest mulig tilbake til et liv som frisk og hvor jeg kan gjøre de tinga som jeg gjorde før.

Jeg har deltatt på «gåskole» for benamputerte en dag i uken i mange måneder, der det var mye fokus på å se mulighetene og ikke begrensningene.

Øivind på terrassen hjemme hos oss i sommer.

Det var en stor glede for meg den dagen jeg kunne spørre mitt barnebarn Øivind som da var 3 år, om jeg skulle hente han i barnehagen igjen, og han svarte litt tvilende:

Mormor du kan gå? Jeg svarte:ja, jeg kan gå,vennen min. Da sa han: ja for du har jo to beiner, mormor.

Det var et øyeblikk jeg kjente at det var godt å leve.

Øivind og meg fra stua i sommer.

Det er godt å tenke på at jeg nå har vært kreftfri i 1,5 år. Jeg har så uendelig mye å være takknemlig for, en fin familie å være glad i, og jeg kan reise på turer og gjøre ting som jeg gjorde før sykdommen.

Ting tar litt lengre tid,  men jeg har jo den tiden. Amputasjonen var det beste som kunne skje, for med den ble jeg kvitt den aggressive kreften, og kan se framover og glede meg over hver ny dag.

Mine beste råd:

Snakk med andre, fortell at du har kreft. De fleste mennesker er redd for å spørre, og mange syns det er vanskelig. Men ikke press det på, dersom du skjønner at noen ikke vil høre det.

Vis hensyn og husk at ingen takler ting på samme måte.

Selma Kristin Pedersen

Les Selmas første innlegg: «En uventet beskjed»

Alle supermatprodukter fra Superfruit er nedsatt i nettbutikken.

Hva er supermat? Det er betegnelsen på matvarer som blir definert som spesielt gunstige for helsen.

Du får all supermat rabbatert hos Kreftkamp:

Les mer om supermaten i nettbutikken