Kjære Pappa,
du forlot oss så alt for tidlig.
Jeg husker så godt da jeg fikk beskjeden fra deg om at du hadde fått påvist kreft i tykktarmen. Det var en solfylt dag: 8 september 2014. Jeg husker alle tankene jeg fikk og håpte så inderlig at dette bare var et mareritt. Dette kunne ikke skje oss. Men du gjorde alt så mye lettere ved å være optimistisk og åpen om sykdommen. Du beroliget oss med at dette skulle gå bra. At det var ingenting å bekymre seg for og at prognosene var gode.
Hverdagen skulle gå så normalt som mulig. Selv om det var du som var syk var du mer opptatt av at alle rundt deg hadde det bra. Du var alltid så omtenksom og snill. Gjennom hele oppveksten vår har du kjørt oss til trening, venner og fest med et smil. Så lenge vi var fornøyde var du fornøyd. Du stilte alltid opp og sa aldri nei. Og det er noe vi alle tre er svært takknemlig for, det vil jeg at du skal vite.
Hele familien dro til Nerja i Spania for å feiretpappa sin bursdag i september 2013.
Julen kom og du var erklært frisk. Vi hadde den fineste julen, alle var samlet og alle var lettet. Lite visste vi at dette skulle bli den siste julen sammen. Jeg husker vi var litt irritert på deg for at du sa du ikke følte deg frisk. Hvorfor kunne du ikke bare godta de gode nyhetene?
Men i januar fikk vi bevist at du hadde rett. Det hadde spredd seg til lymfene. Og dette hadde de ikke sett på bildene. Vi fikk en skikkelig nedtur. Men dette skulle vi klare. Vi hadde kjempet oss gjennom første runde, hvorfor skulle vi ikke klare andre? Du hadde oppturer og nedturer gjennom hele våren. Men du stod på, kløyvet ved, malte hus, stelte i stand for damelaget på hver hjemmekamp og du gikk på jobb. Du levde livet akkurat slik du alltid hadde gjort og lot ikke sykdommen hindre deg. Det var beundringsverdig å være vitne til det.
Konkurranseinstinktet har alltid vært høyt i familien. Så det ble ofte en runde med kort på kveldene.
Nå pappa, er det vi som har oppturer og nedturer. Vi har kjempet oss gjennom bursdager, juletid, bryllupsdager og andre betydningsfulle dager, og dette må vi gjøre i mange år framover. Det går fortsatt ikke en dag uten at vi tenker på deg. Enten det er at vi ser en Volvo kjøre forbi, en fotballkamp på TV, en som nyser høylytt, lukten av fiskekaker eller en som velger grønn paprika foran rød. Vi snakker om deg ofte, vi ler og vi gråter.
Jeg har et ønske pappa, og det er at du ser hvor sterk mamma er. Vi er så stolt av henne og det vet jeg at du også hadde vært. Det er så mange som savner deg og deler historier med oss og jeg kjenner på meg hver gang hvor stolt jeg er for at du er min pappa. Jeg syntes det er tøft å besøke deg på graven, men jeg er der så ofte som jeg klarer, for å oppdatere deg på de siste fotballresultatene og gi deg de siste nyhetsoppdateringene. Du likte jo så godt å være orientert om hva som skjedde rundt om i verden. Det hender også at vi har en konkurranse om å kunne flest stater i USA. Og jeg vinner fortsatt.
Sommerferiene bestod som oftest av fjellturer og fotballturneringer. Dette bilde er tatt da vi besteg Besseggen.
Det er nå 10 måneder siden du trakk ditt siste pust og vi savner deg så uendelig mye pappa, men du vil for alltid være med oss i tankene, hjertene og drømmene våre. Vi prøver så godt vi kan å få hverdagen til å gå rundt. For det vet jeg at du hadde ønsket.
Til slutt vil jeg takke de fantastiske sykepleierne på Haukeland sykehus som støttet oss gjennom den siste uken vi hadde med vår kjære far. Dere er unike.
Stine