Det er en ting jeg som pårørende/enkemann har tenkt mye på etter at kona mi gikk bort på grunn av kreft. Som den nærmeste pårørende klarte ikke jeg å se hvor det gikk før den siste uka som hun lå på sykehuset, der legene hadde stoppet behandlingen og hun hadde sluttet å ta til seg næring.
I denne situasjonen der nok alle som jobbet på avdelingen skjønte hvor dette gikk burde de ha oppfordret/snakket med meg om å ta et siste farvel.
Jeg har tenkt mye på dette i ettertid og skulle ønske at jeg hadde gjort dette. Men i den situasjonen som jeg var i, vi hadde to små barn ilag, og som trengte meg like mye og kanskje mere enn normalt var ikke dette i mine tanker.
Her skulle noen tatt seg tid til å fortelle meg at nå går det mot slutten og at jeg burde ta farvel før det var over.
Mitt beste råd:
Fagfolk som jobber med kreftpasienter og som ser at livet ebber ut for en pasient bør forklare de nærmeste hva som er i ferd med å skje. Forklar til pårørende at det kan være lurt at de får tatt et siste farvel.
Enkemann
Bildet er tatt på Filippinene fra en uforglemmelig tur vi hadde i lag med ungene i 2010, året før kona mi ble syk.