Eggstokkreften som ble oppdaget i januar 2007 snudde det meste på hodet for meg. Sjokk, bearbeiding og til slutt, aksept….det tar sin tid. Livet fikk et helt annet fokus. Hva er egentlig viktig her i livet? Penger….ny bil….ny bukse… Nei! Jeg vil bli frisk!!
Nå var det cellegiftbehandlinger og en større operasjon som sto for tur. 6 runder med Taxol/Carboplatin og operasjon, ting så fint ut. Sommeren kunne nytes i fulle drag 
Jeg kunne begynne å jobbe litt igjen, så herlig! Godt med gode kollegaer rundt seg!
Har blitt mange runder med dette…
Kroppen fungerte fint, jeg koste meg meg med lange skogturer, nyter livet.
Første tre måneders kontroll, alt så fint ut…… Men, neste kontroll…… Kreftmarkør har steget (ca. 125). Kreften har begynt å jobbe i kroppen min igjen.
Jeg har også fått beskjed om at jeg har en genfeil kalt BRCA1 som gir høy risiko for bryst- og eggstokkreft.
Motivere seg for nye kurer er tøft, men man har ikke noe valg. GÅ…PÅ…
Det har snart gått ni år. Jeg har fortsatt kreft, har sålangt hatt 61 cellegiftkurer, med opphold fra ca. 1/2 – 1 år. Disse oppholdene har gitt meg kreftene tilbake, og jeg har respondert fint på all behandling. Det er mange oppturer og nedturer underveis, som må takles! Og ‘klumpen’ man har i magen før hver kontroll, DEN er der!
Men, kroppen blir sliten, man må innse at man ikke orker det man gjorde før, sofaen brukes mye mer enn før.
Mye sykemelding på jobben og delvis uføretrygd, førte til full uføretrygd etterhvert. Viktig nå å bruke krefter og energi på andre ting! Jeg er veldig glad for at jeg har et lett humør og gode mennesker rundt meg. Jeg har tross alt en fin livskvalitet og har ikke gått i ‘kjelleren’ enda.
Jeg nyter faktisk livet og alt det jeg KAN gjøre!
Som å følge guttene mine videre, selv om de er voksne nå. Glede meg over strålende dager på skogen sammen med mannen min, med kaffi og mat i sekken.
Mine fine to sønner og meg
Vi liker å ta en tur i vår 1971 modell MG, på fine sommerdager.
Etter nok et tilbakefall i sommer, kom jeg med i et prosjekt i regi av Radiumhospitalet. Det er utprøving av Immunterapi, som jo har hatt god effekt på enkelte kreftformer. Jeg er veldig spent på hvordan dette vil virke på meg, det tar litt tid før eventuelle resultater vil vise seg. Men jeg er optimist, MÅ jovære det…kanskje det kan ha en fin effekt. Det gir jo ikke bivirkninger som cellegiften gjør. Jeg lever i håpet…
En av mange flotte skauturer 
Mine beste råd
Det er viktig å leve så normalt som mulig. Ikke grave seg ned i denne sykdommen, men tillate seg å deppe og gråte når man føler for det.
Det hjelper også å ha litt galgenhumor!
Gjøre hyggelige ting som får deg til å tenke på helt andre ting. Reise utenlands, eller rett og slett pakke sekken med god mat og drikke og ta en lang skogtur. Bruke kroppen, i den grad man orker.
Ikke vent med å leve, livet venter ikke til du er klar!
Inger Hogsnes