En dag i april 2014 ble et sår på leggen til mannen min til en bekymring. Han hadde plastret en stund, men det luktet så rart. Fastlegen mente det hadde dannet seg arrvev og begynte med antibiotikakur mot infeksjon før han ville skjære vevet bort.
I juni blir vi henvist til sykehuset Sørlandet. Sykehus? for kirurgi siden det utviklet seg en større klump. Timen ble fastsatt til august, og sommeren ble et mareritt. Han var ikke henvist med mistanke om kreft, og uansett om det blødde og etterhvert oppstod nekrose, ville ikke sykehuset endre timen.
Så kom dagen: en tysk vikarlege på sykehuset sendte ham rett i MR og ringte Radiumhospitalet med mistanke om bløtvevssarkom. Så gikk det fort, i starten av september var flere besøk til Oslo gjennomført og operasjonen vellykket med etterfølgende hudtransplantasjon. Sårstell i flere måneder ved hjemmesykepleien leget beinet fint.
En dag i november kom telefon fra sykehuset om at patologene hadde gjort jobben: Det var en UPS grad 3, altså ganske sint, og da var det bare å starte stråling i Kristiansand. Taxi et par timer hver dag gjennom julen og inn i 2015. Såret gikk opp og nye runder med sårstell. Behandling var ferdig januar 2015 og vi pustet ut og dro jevnlig på kontroll i Oslo.
Ett år gikk før det dukket opp en kul et annet sted på leggen. Dette var svært atypisk siden sarkom gjerne har et annet spredningsmønster. Enten residiv på sårstedet eller til lungene. Men det ble en ny UPS, denne gangen dyp, så etter fjerning måtte mikrokirurgene på Rikshospitalet flytte en jafs av låret inn i leggen. Nerver, årer, muskulatur og hud ble spleiset. For et fantastisk arbeid!
Denne gangen trengte vi ikke hjelp hjemme. De 50 stingene ble tapet og smurt , og så slåss vi med støttestrømpene hver morgen. Idag er beinet helt fint, mannen går med stokk og klarer ganske fint å sykle. Støttestrømpen klarer han selv, den blir med en stund til.
Historien vår har mørke sider. Men det har først og fremst vært en god opplevelse av et helsevesen som stiller når det virkelig gjelder. 15 turer fra Sørlandet til Oslo med Pasientbussen, overnattinger på Pasienthotell, alt nesten gratis. En hjemmesykepleie som skinner til tross for knappe ressurser. Og et sarkomteam på Radiumhospitalet som alltid er der for oss med faste folk som møter oss vennlig på hver kontroll.
Men fastleger må bli bedre på sarkom! Det er sjeldent, og det ser så uskyldig ut i starten. Vi er selvfølgelig spent foran hver kontroll, men nå glemmer vi kreften i hverdagen og lever livet.
Tips: Stå på og skift fastlege hvis du ikke blir tatt på alvor.
Anonym kvinne, X år