Jeg fikk brystkreft i februar 2014. Resten av året gikk med til behandlingen: operasjon, cellegift og strålebehandling. I dag er jeg kreftfri, og jeg har vært tilbake i jobb siden før sommeren.
Få dager etter at jeg fikk diagnosen, nedtegnet jeg en strategi:
1. Jeg skulle bli den kuleste skalla dama i by’n
2. Jeg skulle være modig OG sårbar
3. Jeg skulle gjøre meningsfulle og morsomme ting
Sannheten var at jeg slett ikke følte meg særlig kul gjennom året, men skalla var jeg jo…
Men, dette handlet om min mestring. Så jeg gikk hardt ut. Jeg er fra yrkeslivet vant med å sette meg mål. Da jeg ble syk og den vante og trygge hverdagen plutselig ble borte, var noe av det som hjalp meg, å ha noen mål. Selvfølgelig måtte jeg justere underveis, veien har til dels vært kronglete.
Jeg har jobbet mange år i kreftomsorgen som sykepleier og leder. Det var imidlertid helt annerledes å få kreft selv. Jeg gjorde nyoppdagelser. Om det å være syk. Om det å være pasient. Om livet. Det ble svært viktig for meg å kunne framstå med hele meg. Jeg er modig, men jeg er også liten, redd og sårbar.
Nå har jeg gitt ut diktbok: «Modig og sårbar. Kuleste skalla dama i by’n» heter den. Du finner den på www.notabeneforlag.no
Jeg har aldri skrevet dikt før. Ikke før i fjor. Da raste diktene ut av meg. Det ble rett og slett en livsnødvendig bearbeiding. Boka inneholder egne dikt og bilder. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at mine dikt er til hjelp for andre.
Jeg vil derfor gjerne dele noen av diktene med dere her:
Dette er meg nå
Jeg blir skalla av behandlingen
Det er nakent, synlig, sårbart
Jeg jobber med å heve hodet
Være stolt
Slik er det nå
Slik er jeg nå
Dette er meg
Nå
Hele meg
Tøff
flink
modig
velutdannet
dyktig
sosial
mestrerLiten
redd
alene
ensom
sårbar
Det kan skje
Det kan skje
at morgendagen blir bedre
at det mørke farges lyst
at uroen stilner at natten gir hvileDet kan skje
at hverdagen kommer tilbake
selve livet
bare dagene som går
Det kan skje
Dette er en bok mange kan kjenne seg igjen i, også uten å ha hatt kreft. Den beskriver også noe allmenngyldig, og den berører er tilbakemeldingene. Jeg vet at det å dele personlige historier og erfaringer er et viktig element i en god kreftomsorg. Det gir rom for gjenkjennelse, det øver empatien vår og det hever kunnskapsnivået om alle fasettene som en kreftsykdom rommer.
Kreftforeningen skriver i forordet: Jeg håper at boka smitter – at innsikten, erfaringene og motet du finner i den, tar bolig i din kropp og bidrar til håp og retning i hverdagene som kommer.
Boka anbefales til pasienter og pårørende, til mennesker som har opplevd livsbelastninger, og til fagfolk som jobber innen kreft og palliasjon.
Mine beste råd:
Hva var det som hjalp meg gjennom året med kreftbehandling, utenom det å skrive?Foruten gode mennesker rundt meg, bærerne, som jeg har kalt dem i et par dikt, var jeg veldig bevisst på å aktivt skape meg en hverdag til å leve med til tross for sykdom og behandling.
Jeg har stor tro på verdien av hverdagens forutsigbarhet og rytme, det er jo det som er selve livet. Når den vante rytmen nå var borte, var jeg bevisst på at jeg måtte lage en ny hverdag med nye rutiner og en ny rytme. I tillegg til mye behandling, bestod min uke blant annet av trening på Pusterommet på Kreftsenteret på Ullevål sykehus (utenom ukene med cellegift). Faste dager plottet inn i kalenderen, felleskap med treningskamerater, folk som ventet på meg, gode samtaler med andre som trådde de samme skoa. Det betydde mye for meg.
Så vil jeg nevne en annen ting; Jeg jobbet, og jobber, mye med tankene mine. Jeg er av den formening at jeg kan påvirke min hverdag og hvordan jeg har det. Det er ikke lett, og det er en jobb. Samtidig er det en optimisme og håp i det, fordi jeg vet at endring er mulig. Min erfaring er at øvelse gjør mester. Jeg øver, feiler, øver og går videre.
Jeg kan velge hvor jeg skal rette oppmerksomheten. Det er jeg som bestemmer hva som skal ha verdi for meg. Jeg kan øve meg på hvordan jeg skal tenke om saker og ting.
Og akkurat nå: Jeg jobber med å forme min nye hverdag, gi den innhold, god rytme. Jeg har et stykke igjen, men jeg er på vei ☺
Øyunn Granerud