Kjære pappas onkolog, er du ikke redd for å miste jobben?
Det er mange meninger om det norske helsevesenet, og mange mener vi har verdens beste. Jeg gjentar en legevenninne av meg, som så fint sa det: – Vi har verdens beste sosialistiske helsevesen.
Pappa fikk cellegiftbehandling på Ullevål sykehus. Rommet til pappa kunne også brukes som isolat. Det vil si en slags sluse med vask med mer før man kom inn til selve sykesengen. Man kunne ikke se hvem som kom inn døren fra sykesengen, men man kunne høre når noen tok i døren og var på vei inn.
En lege kom innom til pappa hver dag, ikke til fast tidspunkt og ikke alltid samme lege heller. Det var et par ting jeg la merke til ved dem alle sammen. Uten at jeg kunne se hvem som kom inn døren, kunne jeg idet døren åpent seg, si til pappa «nå kommer legen», og det var riktig hver gang.
Legene har en helt egen stil, de braser inn døren litt bryskt og hardt, og med en litt cocky «her kommer jeg» stil. Du hører stor forskjell på legene og sykepleierne når de kommer inn døren. Sykepleierne går mer mykt og dempet i døren. De er roligere, mildere og ikke cocky i det hele tatt.
Samtidig som dørene åpner seg og du hører legeskrittene, kommer det et kaldt gufs og en dårlig aura fester seg i rommet. En ting er at det er litt «skummelt» når legen kommer, du vet aldri hva de skal si og om de skal komme med en dårlig beskjed. Så ja, det blir en trykket stemning med en gang legen kommer. Men denne kalde gufsen og den dårlige auraen kommer inn i rommet før legen rekker frem til sengekanten til pasienten.
Pappa i fjor sommer.
Legene eller onkologene er ulike, men ofte med noen fellestrekk enten det er mann eller kvinne. De er ofte pene og ser smarte, veltrente og sunne ut. De kan se milde, pene og veldig snille ut, men når de begynner å prate er de kalde og lite ydmyke. De er meget arrogante. De sier det de har å si og ser rart på deg hvis du spør om noe. Særlig hvis du som pårørende er så dum og åpner munnen, da ser de så vidt på deg og kommer med et kort svar. Et annet fellestrekk hos de aller aller fleste er: Det finnes ikke et eneste snev av medmenneskelighet. De er kalde og nedlatende. Jeg har faktisk ikke så lenge jeg har vært en del av denne forferdelige kreften, møtt en onkolog som setter seg ned, ser deg i øynene og prater. Jeg kom over denne beskrivelsen på Utdanning.no om personlige egenskaper som kreves av en onkolog:
For å kunne arbeide som lege må du være interessert i å hjelpe mennesker, og du må ha gode kommunikasjonsevner. Som onkolog er dette spesielt viktig, siden du ofte møter mennesker i personlig krise.
Men i stedet for er de maskiner. Noen relativt godt betalte roboter, som går inn i et rom gir en beskjed og går ut igjen. Ja det er bare en jobb for dem, men det er et liv for pasientene og de pårørende.
Jeg mener at skal man bli lege og velge å gå videre for å bli onkolog så må man ha et snev av menneskelighet, et ganske stort snev, og du må på en morbid måte like alvorlig syke mennesker, og med et innebygd ønske om å redde alle.
Man blir ikke barnelege om man ikke takler barn. På samme måte man blir man ikke onkolog om man ikke takler alvorlig syke mennesker og den påkjenningen det er å ha en slik jobb. Sorry sånn er det. Og hvis det er så innmari vanskelig å beholde menneskeligheten så må man finne en annen løsning.
Så kan vi erstatte onkologer med roboter. Vi trenger selvfølgelig fortsatt mennesker og den medisinske kompetanse. Da kan vi kutte budsjettene enda mer. Vi lar robotene ta seg av pasientinformasjon og visittrunder, så kan onkologen gjøre papirarbeide, lage behandlingsplaner, forske, lese, regne dose og annet. Fordelen med roboter, er at da forventer man ikke menneskelighet.
Gode minner fra påskefjellet i fjor. Pappa & jeg.
Så jeg spår at det 15 år frem i tid kommer en Ipad på hjul, brasene inn døren, med et kaldt gufs og med en dårlig aura, ferdig programmert med den informasjonen de mener du trenger, og med ferdig programmerte svar på spørsmål de har kalkulert med at de kommer til å blir spurt om. Det blir Overlege Siri (som Siri på Iphone).
En mer tenkelig variant er nok ikke langt unna. En lege på Ipadskjermen koblet opp på Skype fra ett fellessenter for onkologer. Dette er også meget helseøkonomisk. Da trenger man færre onkologer på sykehusene. De sitter et sted og forsker på ny revolusjonerende kreftbehandling og tar skype visittrunden på rundtur.
En teit og søkt tanke…. Det hadde i hvert fall ikke gjort det noe verre enn det er i dag. For mennesker som ikke er menneskelige er det vanskelig å forhold seg til. En smart robot blir man imponert over, og man har da heller ingen forventninger om menneskelighet. Helt genialt tenker jeg. Jeg håper Apple allerede er på banen og at appen er rett rundt hjørnet.
Det er faktisk lov å kreve TRO, HÅP og KJÆRLIHET selv av onkologer når man er alvorlig syk eller som pårørende.
Janiche Henden,
datter til Geir Henden som døde 25.3.16 av tarmkreft