Jeg gjødsler, vanner, pleier og steller men det blomstrer ikke. Slik er det å være pårørende til en som er alvorlig syk. Min mann, Petter, har hjernesvulst og vi har levd med denne diagnosen siden 2006.
Jeg hjelper deg så godt jeg kan, jeg vil så gjerne. Men det går ikke. Du blir sykere. Du blir dårligere. Du blir svakere. Jeg vil hjelpe deg. Så bladene dine blir grønne igjen, så du kan blomstre. Men det nytter ikke. Uansett hva jeg gjør. Nå kan jeg bare være der for deg og hjelpe deg med det du måtte trenge og ønske. Det er så vondt, så vanskelig, så trist. Det er klump i magen hele tiden, tårene sitter rett bak øya. Men jeg orker ikke å være lei meg hele tiden, det er for slitsomt. Men ja, det er tøft. Men hva er valget da? Gå rundt å være lei meg, nei. Jeg må stå i hverdagen, gjøre så godt jeg bare kan for deg. Men nå er det virkelig harde bud og tøffe tak. Men jeg er her.
Jeg ble spurt om jeg har på meg en maske? Til dels ja. Den tyngste masken jeg bærer er hverdagsmasken hvis jeg kan kalle det det.
Jeg vil det, men det koster og krever sitt. Hver dag våkner jeg å tenker at denne dagen skal bli god. Men samtidig som jeg tenker det er jo alt feil med hele greia. Jeg er her, du er der. Du er syk, livet er tøft. Det kan vel ikke bli noe godt med denne dagen da? Men jo, jeg må bare tenke det. At om ikke dagen blir god, så skal noe med denne dagen bli godt. Noen dager føler jeg på glede, ved for eksempel å være sammen med familie, venner. Det er godt å kjenne glede.
Linn Tyra og Petter
Jeg tenker ofte på hvordan jeg kan sammenligne dette jeg opplever med noe, slik at folk kan forstå. Ikke at det er så utrolig viktig, men noen ganger tenker jeg på hvordan jeg kan billedlig beskrive hvordan dette er.
Men ingen vil aldri kunne forstå og skjønne 100 %. Folk viser omtanke ved å bry seg om meg på mange og helt fantastiske måter, men det jeg føler og tenker er mitt. Ingen andre sitt. Nettopp derfor er det vanskelig å forklare og forstå.
Men jeg prater gjerne om det som skjer i livet mitt, det er ikke noe vits å skjule det. For meg føles det riktig. Men det gjør vondt. Hver dag, hele tiden. Men jeg kan ikke slutte å leve på grunn av det.
Noen ganger er det mer vanskelig enn andre ganger, men jeg må faktisk bare stå i det. Det er ingen vei utenom. Byrden begynner å bli tung å bære, og jeg kjenner at dagene krever mer. De tar mer. Det koster energi, krefter, tid, stå-på-mot og vilje og mye mye mer. Positivitet ikke minst. Men å gi opp er ikke et alternativ.
Jeg føler meg som en gartner. I en hage. Hvor jeg gjødsler, vanner, tar vare på og bryr meg etter beste evne. Men blomstene vokser ikke. De visner. Bladene blir brune og faller av.
Dette er så hjerterått.
Ord kan ikke beskrive min sorg. Jeg kan prøve å forklare, men jeg vil ikke at noen skal ha det så vondt.
Så jeg får gjødsle, vanne og pleie videre. Selv om blomstrene kanskje ikke blomstrer, så får de ihvertfall omsorg og kjærlighet. Det viktigste for meg er at du har det bra, og jeg vet at du har det.
Takk til alle som hjelper til på alle mulig måter. Uten dere hadde det ikke gått . Takk til alle som bryr seg. Om det så er en klem, en sms, en pm osv. Det betyr utrolig mye. Familie og venner er min gjødsel.
Mine beste råd
- Kreft er hjerterått. Det gjør vondt. Kjenn på følelsene og tankene. Del det hvis det føles riktig for deg.
- Det er en styrke i seg selv å være svak.
- Ta imot hjelp.
- Selv om dagen ikke er god, så tenk at det skal være noe godt med hver dag. Ikke like lett, men tenk det. Positiv tankegang gjør mye med psyken.
Linn Tyra Sveen Bye
Les Linn Tyras første innlegg «Sammen er vi sterke»
Besøk Linn Tyras blogg petteroglinntyra