Mamma, du må le! Den høye ruvende latteren din som gjorde meg flau, jeg savner den.
Mamma, jeg er lei meg. Jeg trenger deg. Jeg vet ikke hva godt jeg kan gjøre for deg. Du må le. Sånn høyt, slik at jeg blir flau igjen.
Mamma, du må ikke gi opp. Jeg trenger deg!
Du er lei deg du, det er jeg også. Det er vondt. Jeg hater det.
Jeg vil sove, men jeg tenker på latteren din. Le da!
Det er så mye å gjøre, men tankene tar for mye plass. Jeg vil glemme, men det går ikke. Du ler ikke.
Du ser uti lufta, jeg gløtter på deg i smug. Du er fin du mamma. Men du må le.
Det er du og broderen som ler sånn høyt. Pappa og jeg ler uten lyd, men med skuldre som rister.
Men det er hverken skuldre som rister eller høy lyd mer. Kan du være så snill å le?
Slå på lyset da mamma, ikke sitt der i skumringen. Det er så trist å komme inn. Det har aldri vært mørkt hjemme hos oss.
Slå på lyset da. Vi trenger lys.
Sover du mamma?
Jeg sover ikke. savner latteren din, og lyset. Det er så mørkt her nå. Så stille.
Jeg finner deg ikke, du som tok så mye plass. Hørte deg på lang avstand, jeg himla ofte med øynene mens jeg hysja på deg. Du lo så høyt. Jeg vil høre deg le igjen. Og lover å himle med øynene da også! Jeg får ikke sove.
Mamma, det er så vondt å se deg slik. Det er så lite vi kan gjøre. Men jeg tror vi kan le, og skru på lyset. Det trenger ikke være så mørkt.
Le da mamma!
Mine beste råd:
* Finn små lysglimt i hverdagen
* Det er lov å være redd
* Det er lov å gråte
* Det er lov å le
Lin Karin Stornes