Jeg fikk påvist brystkreft 42 år gammel, med mann og barn og en jobb jeg elsker så var livet helt topp. Så fort kan det altså snu.
Så kom tankene på hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk tilbud om en operasjon hvor de kunne bevare brystet, men etter noen runder med meg selv var jeg sikker på at jeg ønsket å fjerne hele brystet. Jeg ønsket også å fjerne det andre, friske brystet.
Jeg mistet mamma da hun var 37 år til brystkreft. Og nå var det liksom min tur? ALDRI… Jeg fikk fjernet begge brystene og startet med cellegift. Kroppen var ikke så glad i det og håret ble borte.
Håkon og meg i jula 2015.
Det er jo det som gjør deg til kvinne, pupper og hår. Eller er det det? Det er vel opp til deg hvordan du tar det? Og støtten rundt spiller selvfølgelig inn. Jeg ønsket ikke parykk og kjøpte inn en haug med flotte hodeplagg, glitter og perlebånd til å pynte meg med. Jeg følte meg faktisk flott.
Nå har jeg avsluttet cellegift og føler meg ikke så fin lengre. Pløsen og dradd, men nå skal jeg tilbake til meg selv . Jeg savner faktisk ansiktet mitt. Det som jeg hadde tusen ting å utsette på tidligere, ville jeg nå elsket å fått tilbake.
Men det kommer, det kommer, vipper og bryn har så smått begynt å komme og det lille fjonet på hodet er jo mer enn ingenting.
Fin skitur i mellomjula. Håkon og Trond.
Dessuten er det så mye annet å være glad for. Som for eksempel mannen min, som har stått ved min side hele tiden, sønnen min som er så unik og flott❤️ Og alle vennene mine og familien min. Dere er fantastiske. Og ikke for å snakke om gjengen som jobber ved kreftavdelingen på St. Olav, vakrere mennesker tror jeg ikke jeg har møtt. Dere vet ikke hva godt dere kan gjøre for meg. Jeg føler meg som en prinsesse hver gang jeg skal til ny time. Dere er mine helter❤️
Mine beste råd:
Positive tanker hjelper alltid. Se rundt deg og du finner så uendelig mye å være glad og takknemlig for. Gi rom for det triste og gråt så du rister, men finn tilbake til det positive❤️
Hilde Larsen