Den 15. mai i år var det tre år siden siste operasjon hvor brystet og resten av kreftcellene forsvant. Da mamma ringte meg og gratulerte med dagen, skjønte jeg ikke helt for hva med det samme. For meg er livet tilbake i gammelt gjenge, men for mammaen min er det ett år nærmere en god overlevelsestatistikk.
For hvert år som går, taler overlevelsesstatistikken i min favør, og det er jeg selvfølgelig like glad for som mammaen min 
Det er det selvfølgelig gull verdt å feire!
Når jeg tenker tilbake, virker det som en evighet siden, spør jeg ungene mine, husker de knapt hvordan det var da jeg var skalla eller sliten etter endt behandling, for det var jeg jo.
Helt tappa for energi etter endt forløp. Husker jeg bare lå i senga og knapt orket å endre stilling. Det var dager hvor batteriet var flatt og jeg ikke forsto hvordan jeg skulle orke å snu meg i senga, enda mindre hvordan jeg skulle orke å begynne å jobbe igjen, men så gikk det og.
Tilbake i jobb
En måned etter siste stråling, 11,5 måneder etter første operasjon, var jeg tilbake på fødestua i verdens eldste yrke!
Vi er 7 jordmødre som tilbyr hjemmefødsler i Østfold og jobber privat i tillegg til sykehusjobben. Bildet viser en svangerskapskontroll:-)
Jeg var tilbake som jordmor i nattevaktstillingen min. Nummen og prikkete i armene, nesten vissen i den opererte siden, med kompresjonsstrømpe og ukentlige fysioterapibehandlinger, med mye søvn både før og etter nattevakt, for du verden som jeg kunne sove!
Bildet av Håvard og ungene, er tatt på Dovrefjell for en uke siden. F.v står:Samuel 9 år, Synne 10 år, Håvard 42 år, Dina 12 år og Vebjørn 7 år.
Vi reiste til Dombås for å besøke eldstemann, Vetle (14 år) som jobber på Dombås i sommer. Vetle jobber i et pukkverk hos Korsvoll Maskin på Dovre.
Det var dager hvor 15 timer ikke var nok, men det var ikke sånn hver dag. Kanskje en gang eller tre i måneden, helt plutselig, hadde jeg et akutt behov for å hvile. Jeg kunne stå å hjelpe ungene med lekser og midt i et regnestykke, måtte jeg bare legge meg ned. En halvtime, noen ganger mer, så måtte jeg bare hvile før jeg var klar igjen.
Hjelp fra andre
Heldigvis for meg, hadde jeg vært på kurs med Brystkreftforeningen og forberedt meg på livet etter brystkreftbehandling. Anbjørg Håtun Sætre (R.I.P), snakket om hvor viktig det var å holde energikontoen i balanse, og Wencke H. Haug fortalte om sitt liv med fatigue. Hvor viktig det var å hvile FØR man ble sliten! Gjett om det ble nyttige verktøy på veien tilbake til hverdagen.
Jeg endret turnus allerede før jeg begynte å jobbe igjen. Jeg hadde en fantastisk avdelingsleder som var veldig imøtekommende og forståelsesfull (dessverre er ble hun revet bort altfor tidlig, kun 56 år gammel av et illebefinnende. Hun er dypt savnet og gjorde overgangen tilbake til arbeidslivet veldig lett for meg. R.I.P. Marianne Bråthen). Istedenfor fire netter etter hverandre hver andre helg, gikk jeg to og to med et par netter fri imellom.
Her står jeg sammen med Hanne Fjeldbraaten, 2-barnsmor og 48 år. Nå har hun 5 uker igjen med cellegift før stråling. Vi er blitt kjent fordi hun tok kontakt med meg da hun fikk sin diagnose i vinter:-) Kreft knytter nye vennskapsbånd, og vi nøt begge denne fantastiske solnedgangen.
Det var et lurt grep. Etter to måneder økte jeg stilling, og i dag jobber jeg 70% natt, mot 55% natt før jeg fikk kreft. Det har selvfølgelig fått noen konsekvenser for treningsiveren min. For når jeg skal snu døgnet flere ganger per uke, mot hver andre helg tidligere, blir det lite tid til egentrening på helsesenter, men det er en liten pris å betale i forhold til et godt restituert “etterliv”, eller “bonusliv”, som jeg liker å kalle det :-).
Restituert
Det tok ca. ett år etter endt behandling før jeg følte at energinivået mitt stabiliserte seg. Kompresjonsstrømpa kunne jeg legge vekk etter en drøy måned. I dag sliter jeg hverken med lymfødem eller fatigue. Jeg har heller ingen varige nerveskader, så jeg er så restituert som jeg kan bli. Men jeg trenger mer søvn enn før. Jeg kunne aldri klart å gå fire jobbnetter etter hverandre lenger, f.eks. Nok søvn er viktigere enn å trene mer for å ha nok energi til hverdagen.
Jeg har overskudd og energi til å oppdra ungene mine, fly på foreldremøter, kjøre og hente unger, vaske klær, hus og hjem, lage mat og handle inn til storfamilien min. Hverdagen har hentet oss inn, og som jeg skrev innledningsvis, ungene husker knapt hvordan det var da jeg var syk.
Kveldspuss med utsikt
Et par ganger i uka mosjonerer jeg hjemme i mitt hjemmelagde helsestudio, hvor jeg har romaskin, slynge, strikk og et par hantler. Jeg skulle gjerne trent mer, men det får være bra som det er, og jeg kjenner at det gjør godt for den opererte siden å ro. Det gir god sirkulasjon i arrvev og manglende lymfekjertler.
Stolt datter
Dina (12 år), kom forresten ut fra badet her en dag og sa: “Mamma, du vet, noen blir populære og kjendiser fordi de vinner noe eller er artister og sånn, men du har jo aldri vunnet noe eller blitt kjendis for noe, men så får du liksom så mye oppmerksomhet likevel. Det er fordi du er interessant og mener så mye. Det er jo egentlig ganske kult”.
Jeg kjenner at det er en fin betraktning jeg kan leve med. At jeg er en mamma som mener noe og står for noe, og som gjerne deler av mine erfaringer på både godt og vondt. Jeg går mine egne veier og har mine egne meninger. Dette har jeg også stått frem med lokalt. Både når det gjelder amming, rekonstruksjon, samsoving etc., har takla året med kreft på en grei måte osv.
Sommermoro på familiens sommersted ved Assumbukta på Hvaler. Der bor vi mer eller mindre hele sommeren. Kun 20 minutter hjemmefra.
Jeg ble positivt overrasket da Dina kom med sine betraktninger. Ungene mine har også kommet styrket gjennom denne prosessen. Jeg var åpen om situasjonen min og delte av både gode og dårlige erfaringer, og jeg vet at de har lært noe viktig: Det er viktig å stå for noe, å tørre å mene noe, selv om ikke alle andre mener det samme.
Mitt engasjement
Nå for tiden, er jeg mest engasjert i å spre budskapet om hjemmefødselsgruppa vår, informere og forebygge om seksuelle overgrep mot barn og ungdom, ha rett fokus på kropp og helse, ta vare på mine nærmeste, nyte fritid med gode venner og kolleger, og kunne være en tilgjengelig person for andre som skal gjennom samme behandlingsforløp som meg.
Jeg er glad for å kunne formidle at det kan gå bra, og at livet etter brystkreftbehandling kan bli NESTEN som før igjen.
En dans på roser?
Min datter Synne (10 år), sa så klokt engang for et par år siden: “Hva mener egentlig folk med at livet ikke er en dans på roser, når roser har både blomster og torner! Er det ikke sånn livet er? Både torner og roser?”
Jeg er takknemlig, ydmyk og glad for at statistikken så langt er på min side, at jeg fortsatt er midt i livet og får ta del i alle “hverdagskampene” og utfordringene, familielivet og arbeidslivet, og sist, men ikke minst alle hverdagsgledene som hører med som mamma til en stor søskenflokk. Jeg kjenner at ekteskapet vårt også er kommet styrket gjennom denne prosessen. Jeg har fått en mer empatisk mann rett og slett Bedre 3-års-status enn det, kan jeg virkelig ikke ønske meg :-).
Vibeke Bjerkholt Killi
Les Vibekes andre innlegg på Kreftkamp: